Torsdagens møte i Roma samlet folk fra trosbaserte sentre som jobber med forebygging, oppfølging, rehabilitering og reintegrering av unge rammet av narkotika. Initiativet kom fra Pontifikalkommisjonen for Latin-Amerika under temaet «Addiction in Latin America». Deltakerne kom fra Asia, Afrika, Europa og Amerika, ifølge Vatican News.
Paven hilste dem som står i det daglige arbeidet og trakk fram familien som den «hjemlige kirke». Der får livet næring, omsorg og retning, sa han. Det finnes ikke noe bedre vern mot rus enn en god familie.
Familier brutt av rus, vold og fattigdom
Samtidig pekte han på det som river familier i stykker: rusbruk, vold, rekruttering av barn til kriminalitet, fattigdom og mangel på muligheter som skyver folk ut på kanten. Lidelsen er ikke begrenset til én region. «suffering and hope know no borders,» sa han.
Oppgaven stopper ikke ved den enkelte som er avhengig. Kirken skal også følge familiene og møte den sosiale utsattheten rundt misbruket. Han minnet om pave Frans’ ord om å berøre menneskelig elendighet og den lidende kroppen.
Fire broer for samarbeid
Møtet ble beskrevet som et knutepunkt for fire former for samarbeid. Den første er kirkens arbeid med internasjonale organisasjoner mot narkotikamisbruk. Kommisjonen samarbeider blant annet med Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og Det latinamerikanske og karibiske bisperåd (CELAM). Samarbeidet skal bidra til å utdanne folk for trosbaserte lokale organisasjoner.
Den andre broen går mellom tro og vitenskap. Kirken vil ikke konkurrere med nevrovitenskap, psykiatri eller folkehelsearbeid. Den skal i stedet kaste evangeliets lys over feltet gjennom en helhetlig forståelse av mennesket.
En tredje bro knytter kontinenter sammen. Folk med felles mål kan dele lidelse, håp og pastoralt engasjement. Den fjerde består i at kirken og andre kirkelige fellesskap bruker troen som felles språk for konkret kjærlighet til dem som lider av avhengighet.
Kirken som hjem ved veikanten
Avslutningsvis oppmuntret han Pontifikalkommisjonen for Latin-Amerika og alle som arbeider med avhengighet. Kirken skal være familien for dem som er blitt liggende ved veikanten. Den skal stanse, nærme seg, bli rørt av medfølelse, salve sår, gi næring og bli et hjem.
Arbeidet i Latin-Amerika får dermed en klar retning: stå ved familiene, samarbeide over grenser og la tro og fag stå side om side uten å erstatte hverandre.
