Roma rundt år 540 ga Gregorius en plass i en innflytelsesrik senatorfamilie. Han fikk solid utdanning og gikk tidlig inn i den romerske forvaltningen. Allerede i trettiårsalderen ble han stadsprefekt, et av byens høyeste sivile embeter, med ansvar for blant annet administrasjon og forsvar.
Deretter brøt han med embetsbanen. Han ble benediktinermunk og lot en stor del av familiens formue gå til klosterstiftelser – flere på Sicilia, og familiens egen villa på Celio-kollen i Roma ble omgjort til et kloster viet apostelen Andreas. Katolskt magasin minner om at klosterkirken San Gregorio Magno al Celio fortsatt står på stedet. I det tilstøtende Oratorio di Sant’Andrea bodde han selv sammen med brødrene sine.
Fire kirkelærere fra senantikken
Sammen med Ambrosius av Milano, Augustinus av Hippo og Hieronymus regnes pave Gregorius den store som en av den vestlige kirkens fire store kirkelærere fra senantikken. Overgangen fra politikk til klosterliv formet både hans erfaring og hans senere tekster.
Han etterlot et omfattende åndelig arv: predikener, bibelkommentarer, brev og helgenfortellinger. I Dialogi skildret han hellige menn og kvinner, deriblant Benedikt av Nursia. En miniatyr fra tidlig 1100-tall i et manuskript av Dialogi viser at tekstene ble lest og avbildet lenge etter hans død.
Skrivepulpet og due
I kunsten fremstilles han ofte sittende ved en pult, i ferd med å skrive. Ved siden av ham står en due, symbol for den guddommelige inspirasjonen. Bildet knytter an til forestillingen om at han skrev under Den hellige ånds ledelse.
Navnet i liturgisk sang
Han har også gitt navn til den gregorianske sangen. Den liturgiske sangtradisjonen vokste frem av den eldre romerske kirkens sang. Det annet Vatikankonsil anerkjente den som den romerske liturgiens egen sang. Tradisjonen bærer altså hans navn, selv om den tok form over tid.
Arven ligger både i de skrevne tekstene og i kirkens liturgiske klang. Veien startet i den romerske forvaltningen og endte i en kirkelig tradisjon som fortsatt preger vestlig kristendom.
