I bispedømmet ’s-Hertogenbosch (Den Bosch) vurderer hjelpebiskop Rob Mutsaerts synodale arbeidsformer etter ett kriterium: om flere mennesker tror på Jesus Kristus, omvender seg, mottar sakramentene, holder ut i nåden og når det evige liv. Omfattende konsultasjoner, følelsen av å bli hørt og ferdige dokumenter er ikke nok, mener han.
I et eksklusivt intervju med Advaticanum, publisert lørdag og omtalt av LifeSiteNews, knytter han kritikken til et åpent brev til paven Leo XIV fra 13. august. Der spurte han om år med lyttemøter, kontinentale samlinger og synodale tekster har gitt sterkere tro, klarere forkynnelse av Kristus, dypere katolsk identitet, flere konversjoner, høyere søndagsmessebesøk, flere prestekall eller større ærbødighet for eukaristien.
Siste kanon som målestokk
Mutsaerts, hjelpebiskop siden 2010 og utnevnt av pave Benedikt XVI, viser til kirkelovens siste kanon. Han siterer prinsippet slik:
«The final canon of the Code of Canon Law ends with the famous principle that ‘the salvation of souls … must always be the supreme law in the Church,’»
Med den målestokken finner han alvorlige grunner til kritikk. Når fruktene mangler, kan synoden ikke uten videre kalles en suksess, konkluderer han.
Midler og mål bytter plass
Konsultasjon og synodale metoder har sin plass, medgir biskopen. Problemet oppstår når midlene tar mer oppmerksomhet enn målet. «Å gå sammen» har bare verdi hvis kirken vet dit hun går, forklarer han: målet er ikke økt deltakelse, men Kristus; ikke kirkelig dialog som sluttpunkt, men hellighet; ikke inkludering som abstrakt prinsipp, men innlemmelse i Kristus og til sist evig frelse.
Han minner om at Kristus ikke grunnla en diskusjonsgruppe, men ga apostlene myndighet. For Mutsaerts er det ikke lytting i seg selv som er feil, men en omvendt rekkefølge mellom prosess og oppdrag. Når en prosess primært måles i deltakelse, opplevd medvirkning og nye tekster, men ikke i tro, sakramentalt liv og omvendelse, har vurderingen havnet galt.
Den avgjørende testen forblir derfor praktisk: har menn og kvinner gjennom disse årene kommet nærmere Jesus Kristus og kirkens liv? Uten slike tegn holder ikke institusjonelle prosedyrer eller følelser av inkludering som endelig dom.
