Lørdag ble et nytt tillegg til den kanoniske loven for de katolske østkirkene offentliggjort. Teksten, kalt Mutua concordia og utformet som motu proprio av dikasteriet for østkirkene, gir biskopssynodene større rom til å fjerne en patriark eller storerkebiskop når kommunionen med resten av kirken skades alvorlig og irreparabelt.
Av de 23 østkirkene har seks patriark som øverste leder. Ytterligere fire ledes av en storerkebiskop. Synoden i den enkelte kirke kan nå, i nærmere angitte situasjoner, fatte vedtak om avsettelse med to tredjedels flertall blant biskopene under åtti år. Vedtaket trer ikke i kraft uten godkjenning fra paven.
Synoden utnevner og styrer
Biskopssynodene er blant de eldste kirkerettslige strukturene i den katolske kirken. De består av alle biskopene i den aktuelle østkirken og behandler økonomi, administrasjon og utnevnelser. Det er synoden som utpeker ny patriark eller storerkebiskop, velger nye biskoper og beslutter opprettelse av nye stift eller eparkier.
Reformteksten bygger på den kollegiale tradisjonen der slike avgjørelser tas i fellesskap. Ifølge Katolskt magasin har blant annet den kaldeiske katolske kirken og den syro-malabariske kirken de siste årene hatt problemer i den øverste ledelsen. Mange mener dette også har preget forholdet til paven og den øvrige katolske kirken.
Kritikk av maktbalansen
Enkelte østkirkelige kirkerettseksperter advarer om at endringen kan svekke den direkte ledelsen. Hvilken som helst biskop kan ta initiativ til en tillitsavstemning. Andre peker på at kravet om pavens godkjenning, kombinert med synodens nye mulighet, på sikt kan gi Den hellige stol større innflytelse over østkirkene internt.
Loven gir ikke synoden rett til å fullbyrde en avsettelse alene. Initiativet ligger lokalt, men det endelige ja eller nei kommer fra Roma. Tilhengerne ser en kortere vei når en leder ikke lenger fungerer og skader kirkens fellesskap. Motstanderne frykter at terskelen for inngrep senkes, og at balansen mellom kollegialt styre og personlig embetsutøvelse forskyves.
Bestemmelsen gjelder bare de situasjonene der skaden beskrives som alvorlig og irreparabel. Den endrer ikke synodens øvrige kompetanse til å styre økonomi, utnevnelser og grenser for eparkier. Seks patriarkater og fire storerkebispedømmer står dermed med en ny, begrenset mekanisme for å håndtere kriser i toppen – under forutsetning av kvalifisert flertall og pavens samtykke.
