Kallet var mange. Tryggheten etterpå mangler. Unge afrikanske prester og kirkelige ledere beskriver en voksende gruppe eldre prester som står uten omsorg, bolig og økonomisk sikring når den aktive tjenesten tar slutt.

Webinar om pensjonerte prester

Temaet ble drøftet under et webinar 16. september, som Pan African Theology and Pastoral Network (PACTPAN), Christian Association of Nigeria og andre kirkelige instanser sto bak.

Bakgrunnen er demografisk. Prestevigningene i Afrika tok kraftig fatt fra tidlig på 1970-tallet, og de store årskullene er nå på vei mot pensjonsalder. Fr. Hyacinth Ichoku, rektor ved Veritas University, advarte om at tusenvis av prester i Nigeria og ellers på kontinentet ventes å gå av med pensjon i årene som kommer.

«Fra tidlig på 1970-tallet begynte vigningene å øke. Vi begynte å få 20, og noen ganger 30, vigninger i året,» sa den nigerianske presten.

Sammenhengen er enkel, pekte han på: «Etter hvert som antall vigninger øker, øker også antallet pensjonister. Vi er klar over at disse store kullene før eller siden når pensjonsalder.»

Besøket på aldershjemmet

Sosiologen Bindré Roger Dayamba, en fremstående ung katolsk leder fra Burkina Faso, gjenga et besøk hos en pensjonert prest på et aldershjem. Presten hadde vært populær og arbeidsom, men da han ikke lenger maktet å utføre tjenestene sine, ble han sendt dit – forlatt av familie, venner og kirken han hadde tjent hele livet.

«Jeg så ham felle tårer. Det føltes som om han var blitt dumpet der,» fortalte Dayamba. Presten var ute av stand til å klare seg selv, og etter lange år i tjenesten kom ingen lenger på besøk.

«Erfaringen viser at når en prest går av uten barn eller nærmeste familie, begynner folk å glemme ham og mister kontakten når han ikke lenger er i aktiv tjeneste,» la han til.

Manglende struktur for omsorg

Fr. Raymond Aina, rektor ved National Missionary Seminary of St. Paul i Nigeria, beskrev frykten blant yngre prester. Euforien over kallet driver dem, sa han, men få tenker på den dagen de selv skal pensjoneres. «Vi er prester som faktisk er redde for pensjonen … for når vi ser fremover, innser vi at det ikke finnes noen anlegg eller strukturer som kan ta seg av oss,» sa Aina.

Ichoku minnet om at den kanoniske pensjonsalderen for prester er 75 år, men at systemet svikter når en prest blir syk tidligere. «Når en prest plutselig blir syk, hva skjer da? Hvilke ordninger for omsorg finnes?» spurte han.

Mangelen på bærekraftig omsorgsinfrastruktur på kontinentet har ofte tvunget pensjonerte prester til å overleve på veldedighet.

Kamerun: prestene som blir glemt

Den kamerunske presten Fr. George Tomrila Ngalim reagerte sterkt på at kolleger blir forlatt. «Det er utenkelig at en prest skal ofre sitt liv i kirkens tjeneste og deretter ende opp i glemsel,» sa han til ACI-Africa. «Han fortjener materiell og åndelig omsorg fra det bispedømmet han har gitt sitt liv til.»

I Kamerun, som i resten av Afrika, plasseres pensjonerte prester vanligvis i menigheter der de fortsetter å tjene. Men Ngalim bemerket at de yngre prestene som leder disse menighetene ofte mangler tid til å gi de eldre mennene den omsorgen de trenger. «Pensjonerte prester trenger mye oppmerksomhet,» sa han.

Kilde: Catholic World Report.