Søndagsplikten gjelder også den som bor der bussen ikke går. Det er min tese. I et land der nærmeste messe kan ligge to timer unna og rutetabellene aldri har regnet med liturgien, fristes vi til å gjøre plikten til en fleksibel indre stemme: man mener det godt, man ber hjemme, teller det ikke? Nei. Det teller ikke – og det er på tide å slutte å late som om det gjør det.
Én kirke per len er ingen unnskyldning
Stockholms stift betjener hele Sverige med et tjuetall menigheter og kapell. Det er en diasporakirke, og det er ingen klage, bare en beskrivelse. En familie i Jämtland kan ha nærmeste søndagsmesse en times bilkjøring unna. En pensjonist uten førerkort i en norrlandsk by har i praksis ikke annet valg enn å organisere helgen rundt en skyss. I februar, når det er mørkt ved tre og asfalten er speilglatt, er den kostnaden reell.
Men læren er klarere enn vår praksis. Messen er ikke en åndelig øvelse blant andre, men deltagelse i Kristi offer, kilden og høydepunktet i det kirkelige liv. Å fravære den på søndagen uten rimelig hinder er en alvorlig synd, sier kirken. Spørsmålet er hva som regnes som hinder. Avstand er et hinder – men et hinder som kan overvinnes med planlegging er ikke det samme som et hinder som ikke kan overvinnes i det hele tatt.
Det sterkeste motargumentet
La meg si det beste som kan sies mot tesen min, slik forsvarerne faktisk sier det. Søndagsplikten, sier de, er en regel for fellesskapet, ikke et redskap for skyldbyrden. Kirken har historisk lettet på plikten der prester manglet; misjonsmenigheter uten messe i tiår levde likevel i nåden. Å belaste en enslig mor med skyld fordi hun ikke kan gjennomføre en sekstimers reise med tog og regionbuss, er pastoral ufølsomhet. Gud ser hjertet. En familie som ber rosenkransen ved kjøkkenbordet, følger messen i radio og holder søndagen som hviledag, oppfyller – mener disse stemmene – pliktens innerste mening: helligelsen av den syvende dagen. Regelen er til for mennesket, ikke mennesket for regelen. Og har ikke biskopene selv gitt dispens under pandemien, som bevis på at plikten kan oppheves når omstendighetene krever det?
Dette er ingen stråmann. Det er et seriøst pastoralt standpunkt med støtte i kirkens egen tradisjon for dispensasjon.
Hva dispens er – og hva den ikke er
Mitt svar: forskjellen mellom dispens og selvbetjening er at dispens gis, ikke tas. Pandemiårenes opphevelse kom fra biskopene, ikke fra hver families egen vurdering. Når plikten løftes av den som har myndighet til å løfte den, taler kirken. Når hver og en løfter den selv, taler verden – med verdens stemme om at søndagen er en fridag man fyller etter eget forgodtbefinnende.
Jeg innrømmer motargumentets ene halvdel: ingen skal bære skyld for et hinder hun ikke kan røre. Den syke, den uten enhver mulighet til transport, den hvis arbeidsgiver ikke gir fri – disse lever i reell nød, og kirkens tradisjon møter dem med barmhjertighet, ikke anklage. Men motargumentets andre halvdel forveksler det vanskelige med det ubehagelige. En times bilkjøring er ikke umulig. En messe annenhver søndag med hjemmebønn imellom er ikke ideelt, men det er noe helt annet enn å avskaffe søndagen.
Og det konkrete: flere menigheter i distriktene i stiftet har allerede løst dette – skysslister organisert fra byen, familier som tar naboens barn i baksetet, den som ringer rundt på lørdagskvelden. Det er ikke heroisk. Det er hva en menighet er. Dagens helgen er ikke den som ber vakrest, men den som kjører.
Hva vi skal gjøre på søndag
Tre ting følger. For det første: den som kan komme til messen, skal komme – og slutte å beskrive avstanden som et hinder når det er en kostnad. Kostnader betales. For det andre: bymenighetene har et ansvar de ikke kan delegere til enkeltsamvittigheter. En diasporamenighet som ikke organiserer transport til sine fjerne medlemmer, har ikke forklart plikten – den har eksportert den. For det tredje: den som virkelig ikke kan komme, skal ikke nøye seg med en vag følelse, men gjøre søndagen til en søndag – hjemmebønn, dagens evangelium, hviledag – og når det er mulig, søke messe på en hverdag i stedet.
Søndagen er ikke kirkens tjeneste til oss, som vi tar imot hvis den passer. Den er kirkens form, og vi former oss etter den. En kirke som er få i antall og spredt vidt, har ikke råd til å la hvert medlem tenke seg fri. Det er messe på søndag i Östersund, i Umeå, i Malmö – på polsk, engelsk, svensk og arabisk. Ta deg dit. Spør noen om skyss – eller tilby en.