Seks tiår etter Det andre vatikankonsilet står spørsmålet om Joseph Ratzinger var et unntak i den liturgiske reformen. Mike Lewis har i Where Peter Is beskrevet ham – før, under og etter pontifikatet – som «outlier» i prosjektet etter konsilet. Teologen John M. Grondelski svarer i Catholic World Report at flere tråder er blandet sammen, og at rangeringen av paver ikke avgjør saken.
Kjernen er skillet mellom det konsilet vedtok og det som senere ble gjort i dets navn. At noe skjer under henvisning til Vatikanum II, betyr ikke automatisk at det uttrykker konsilets vilje. Enda svakere er koblingen til den såkalte «konsilets ånd», der sammenhengen med de konkrete beslutningene ofte krever stor velvilje.
Sacrosanctum Concilium og alterringer
Grondelski tar alterringer som eksempel. Ingenting i Sacrosanctum Concilium foreskriver at de skal fjernes. Likevel er endringer i kirkerommet ofte presentert som følge av den liturgiske reformen. Han tviler på at en vanlig biskop som stemte for liturgikonstitusjonen – som den relativt tradisjonelle George W. Ahr i Trenton – forsto sitt «placet» som grønt lys for ombygginger der koret flyter ut i resten av kirken.
Konsilets språk talte om de troendes «full and conscious participation of the faithful». For dem som kritiserer senere praksis er det ikke opplagt at formuleringen krever hver eneste endring som siden ble knyttet til reformen. Mye er gjort i konsilets navn, og ofte mer løst i «åndens» navn.
Paverekken Lewis tegner
Lewis plasserer pavene i en klar linje: Paul VI gjennomførte den liturgiske visjonen, om enn med tvil; Johannes Paul I ønsket den velkommen; Johannes Paul II fortsatte den; Frans og Leo XIV forsvarer den. I det bildet blir Ratzinger den som står utenfor dansen.
Grondelski advarer mot at samme fortelling omskriver tiårene under Johannes Paul II og Benedikt XVI. Da skal kirken ha vandret i ørkenen i rundt tre tiår, før den «sanne» reformånden ble gjenfunnet. Fortellingen tjener miljøer som vil se reformene etter konsilet som ett sammenhengende prosjekt, selv om gjennomføring og begrunnelser har skiftet.
De som forsvarer dagens liturgiske status quo, utgjør ofte en delmengde av denne bredere reformkretsen, og de kan ha egne agendaer. Debatten ser ifølge Grondelski ofte spøkelser av SSPX i enhver innvending mot det som kalles «Vatikanum II-liturgi» seksti år etterpå.
Historisk omtolkning bak detaljene
Alterringer er blitt en lynavleder fordi de samler flere konflikter: synet på kirkerommet, måten kommunionen mottas på, og hva aktiv deltakelse egentlig betyr. Å stille spørsmål ved fjerning av alterringer eller ved «wreckovation» av helligdommer er ikke det samme som å avvise Det andre vatikankonsilet.
Bak liturgidebatten ser Grondelski en større historisk revisjonisme. Den ene siden vil tegne en rett reformlinje fra konsilet til i dag. Den andre minner om at kirkelig praksis ikke alltid kan leses rett ut av dokumentene. Spørsmålet om Benedikt XVI var et unntak blir dermed også et spørsmål om hvem som får definere arven. Var Ratzinger avviket, må innvendingene forklares som brudd. Gikk senere endringer lenger enn teksten i Sacrosanctum Concilium, hører hans holdning til en eldre og fortsatt uløst debatt.
Bildet fra julaften 2012, der Benedikt XVI deler ut kommunion i Peterskirken, minner om at praksisen under hans pontifikat fortsatt er del av striden – ikke bare en smakssak hos en tidligere pave.
