En leser skrev i en kommentar til Catholic World Report at tiden det tar å lese og fordøye Augustins Bekjennelser er en monumental oppgave. Spørsmålet var om det lønner seg for en vanlig katolikk å kjempe seg gjennom teksten når det finnes lettere åndelige bøker.
Jared Ortiz, som underviser ved Hope College, tar opp nettopp det. Han leser verket på nytt nå, sammen med studenter i et bachelorfag. Han har gått gjennom det mer enn et dusin ganger de siste tjue årene. Hver gang åpner nye lag seg.
Første møte som frafallen student
Ortiz leste Bekjennelser som førsteårsstudent. Han var da en svært lunkent katolikk på jakt etter en vei. Det som trakk, var Augustins spørsmål til Gud, den skarpe selvgranskingen og den ærlige kampen med synd.
I teksten står Augustin både som historisk person og som bilde på mennesket: en synder som sliter med lyst, ærgjerrighet og distraksjon. Det er ikke avstand til synden. Det er nærhet.
Boken vokser med leseren. Den som møtte en intellektuell søker som ung, kan senere kjenne igjen egen splittelse. Ortiz skriver at han hver gang blir kalt dypere inn.
Bønn formet av lesningen
Verket har ikke bare gitt stoff til avhandling og undervisning. Det har formet bønnen. Under den pågående omlæsningen ber han mer i løpet av dagen. Bønnene tar form etter det han leser.
Han merker at han vil bekjenne mer, prise Gud mer og se ting i Guds lys. Augustin søker ikke en nøytral livsbeskrivelse. Han bekjenner, priser og forsøker å se tilværelsen ut fra Gud. Den bevegelsen kan bli leserens også.
Derfor kjennes teksten krevende. Mange andre åndelige forfattere er mer tilgjengelige. Bekjennelser krever at man stopper, leser om og tåler ikke å forstå alt med en gang.
Ingen plikt, men en mulig vei
Ortiz mener ikke at hver troende må lese verket. Kirkens liv har andre veier til bønn og fordypning. For den som likevel vil, trengs ingen rask gjennomgang.
Teksten tåler langsom lesning, pauser til bønn og tilbakeblikk. Den tåler også flere runder i ulike livsfaser. Første møte kan dreie seg om spørsmål og tvil. Senere kan rastløsheten kjennes igjen.
Boken endrer seg ikke. Leseren gjør det. Derfor kan Bekjennelser bli en følge heller enn en plikt – en tekst som ved hver lesning kaller mot bekjennelse, lovprisning og et blikk der Gud får større plass.
