I den uformelle bosetningen Nkaneng nær Rustenburg og Marikana i Sør-Afrika raste en forlatt gruve 10. august. Fjorten mennesker omkom. Gruven hadde ikke lenger regulær drift, men ble likevel brukt av såkalte håndverksgruvearbeidere.
Thulani V. Mbuyisa, biskop av Kokstad og kontaktbiskop for Justice and Peace Commission i Southern African Catholic Bishops’ Conference (SACBC), avviser at dødsfallene kan avfeies ved å kalle de omkomne ulovlige gruvearbeidere. I et intervju med Crux beskriver han ulykken som tegn på et brutt samfunnskontrakt og krever at ansvar rettes mot flere enn dem som sto nede i sjakten.
Forlatte gruver og direkte risiko
Titusener arbeider i slike forlatte gull- og platinagruber. Noen graver egne sjakter. Andre går ned i gamle anlegg uten fungerende verneutstyr eller andre sikkerhetstiltak. Arbeidet kan vare i uker under jorden.
Mange av arbeiderne er papirløse migranter. Staten, tidligere gruveselskaper og lokale aktører har ulike deler av ansvaret i sektoren. Den direkte risikoen bærer arbeiderne selv.
Mbuyisa sier at lover må følges, men at samfunnet ikke kan nøye seg med etiketten «ulovlige gruvearbeidere» og så gå videre. På spørsmål om hvordan de døde bør omtales, svarer han:
”these were human beings whose lives had value.”
Mineralrikdom og fattigdom side om side
Sør-Afrikas mineralressurser anslås å være verdt mellom 2,5 og 3,5 billioner dollar. Gull og platina har lenge båret deler av økonomien. Samtidig lever lokalsamfunn oppå forekomstene med ekstrem fattigdom og høy arbeidsledighet.
For biskopen gjør kontrasten ulykken til mer enn én rasrisiko. Mennesker søker seg ned i farlige gruver fordi andre forsørgelsesmuligheter mangler. Når de omkommer, kan status som migrant eller uautorisert arbeider brukes til å avslutte debatten.
Vilkår som driver folk under jorden
Mbuyisa vil ha granskning av vilkårene som gang på gang driver folk til steder der døden er forutsigbar: arbeidsledighet, fattigdom, migrasjonsstatus og mangel på trygge arbeidsplasser, samt hvem som tjener på mineralene.
At arbeiderne mangler tillatelse endrer ikke menneskeverdet, ifølge ham. Staten må håndheve loven, men også spørre hvorfor folk tar slike risikoer og hvorfor farlige, forlatte gruver fortsatt fungerer som arbeidsplasser. De fjorten dødsfallene i Nkaneng peker dermed utover ett enkelt ras, mot et system der landets mineralrikdom ikke har gitt nærmiljøene trygghet eller arbeid.