Jeg bor i en norsk by med tog, butikk og en vakker kirke som ikke er vår. Nærmeste katolske messe ligger fem mil unna. Søndagsbussen er tegnet for turister og skiftarbeidere, ikke for den som skal sitte i benken når presten kommer inn.
Søndagen slutter ikke ved kommunegrensen
Katolikker i Norden telles i promille. Oslo katolske bispedømme er stort på kartet og lite i rutetabellen. Plikten til å feire Herrens dag kjenner ikke fylker. Skjermen gir ord. Den gir ikke kirketjenerens lille nikk.
Tre timer for en times messe
En time dit, en time messe, en time hjem. I et land som aldri er sultent, kjennes det urimelig. I Kirken er det vanlig. Barna spør hvorfor vi ikke går til den nærmeste kirken. Jeg svarer: der feires ikke det vi tror at brødet er.
Menigheten som ikke synes i rutetabellen
Menigheten er liten. Presten har flere steder enn dager. Noen koker kaffe etterpå, alltid for få kopper. Den som vil at Kirken skal synes mer i Norge, kan begynne med å sitte i den bilen.
Hva jeg ønsker
Skriv om messen som noe som faktisk skjer her, ikke bare i Roma. Nevn tidene. Nevn bussbyttet. Selv tar jeg neste søndagsbuss selv om jeg kommer inn under første lesning. Heller sent i benken enn punktlig hjemme.
