I slutten av 1590-årene fikk barn uten penger i Italia tilgang til undervisning som ellers var forbeholdt de rike. Presten Joseph Calasanz organiserte gratis offentlige skoler. Virksomheten spredte seg under hans ledelse i flere deler av landet og var knyttet til et konkret oppdrag: undervisning uavhengig av familiens økonomi.
Ordenen han grunnla, piaristene, ble likevel liten. Den er om lag en tidel så stor som jesuittordenen. Det bidrar til at Calasanz huskes mindre i dag enn mange andre kirkelige skikkelsene fra motreformasjonen.
Skolen i Napoli og Stefano Cherubini
En av skolene, i Napoli, ble ledet av presten Stefano Cherubini. Ifølge en gjennomgang publisert av The Pillar utsatte Cherubini elevene for seksuelle overgrep. Da Calasanz fikk vite om dette, fjernet han ham fra skolen ved å utnevne ham til en høyere administrativ stilling i den unge ordenen.
Calasanz skal ha trodd at grepet ville skjerme elevene mot videre overgrep og samtidig hindre at ordenen og skolene ble knust av Cherubini-familiens makt. Presten tilhørte en slekt så innflytelsesrik at han knapt ville blitt straffedømt for handlingene. Calasanz selv kom fra en svært mektig romersk familie.
I ettertid fremstår beslutningen som et valg som vernet institusjonen og gjerningsmannen mer enn barna. Elevene sto uten makt i en struktur der slektsbånd, ordenspolitikk og kirkelig autoritet formet hva som lot seg gjøre.
Galileo og kirkelig motstand
Calasanz havnet også på feil side i andre kirkelige konflikter. Han støttet vennen Galileo Galilei, som ofte kom i strid med de kirkelige myndighetene som ellers var mest tilbøyelige til å støtte arbeidet med heliosentrisme og atomisme. Støtten kostet ham politisk rom.
Samtidig regnes han som en av motreformasjonens kreative hoder og som en av kirkens store lærere. Skolene under hans ledelse endret mulighetene for barn opp og ned i Italia og virket forankret i evangeliets oppdrag.
Patron for katolsk utdanning
Pius XII erklærte senere Calasanz som universell skytshelgen for katolsk utdanning. Den kirkelige æren har ofte vokst gjennom ordensfolk og åndelige etterkommere som har forvaltet helgenfortellingene. Det gjør skoleinnsatsen lett å huske og saken om Cherubini lettere å skyve til side.
De to sidene hører likevel sammen. Samme leder som bygde skoler for dem uten midler, valgte en løsning som ikke satte elevenes vern først da en prest hadde forgrepet seg på dem. Historien handler ikke bare om hvem som grunnla skolene eller hvem Den hellige stol senere løftet frem. Den handler også om hva en institusjon gjør når vern av barn kolliderer med familiemakt, ordens overlevelse og frykt for konflikt.
