Quito reagerte sterkt da innenriksminister Nataly Morillo 15. august kunngjorde at Stefano, sønn av president Daniel Noboa og Lavinia Valbonesi, var død etter en komplikasjon under graviditeten. Kondolanser ble sendt til familien. På sosiale medier kom det raskt innlegg som avviste at det handlet om et barns død, eller som krevde at saken skulle holdes privat.
Ecuadorianske Pablo Proaño, jurist ved firmaet Dignidad y Derecho, mener reaksjonene avslører mer enn politisk støy. I intervju med ACI Prensa, søstertjeneste til EWTN News, pekte han på manglende forståelse for graviditetstap.
a lack of understanding regarding pregnancy loss and a lack of empathy that goes beyond the political debate over the way the president is running the country.
Fjärilsprotokoll finnes i regionen, ikke nasjonalt
Proaño krever faste rutiner i helsetjenesten for kvinner som mister barnet under svangerskapet. I flere latinamerikanske land brukes såkalte fjärilsprotokoller. En silhuett av en sommerfugl settes ved sengen. Personalet skal da møte pasienten med ekstra varsomhet. Sommerfuglen står for kort liv, sårbarhet og forvandling.
Ecuador har ingen offisiell protokoll fra helsedepartementet. Enkelt sykehus kan innføre egne ordninger, men det avgjøres lokalt. Proaño understreker at institusjonell medisinsk støtte må komme først. Han viser til Verdens helseorganisasjon, som anslår at én av fire kvinner opplever graviditetstap i løpet av livet.
Sorgen kan utløse alvorlig depresjon hos kvinner og familier. Spørsmål om hvorfor svangerskapet ikke lot seg fullføre blir stående. Angsten kan også blusse opp senere, når mor møter andre kvinner med spedbarn, eller når paret skal avgjøre om de vil forsøke å få barn på nytt.
Forventning om barnet starter tidlig
Uansett gestasjonsalder danner foreldre som allerede kjenner til graviditeten en psykologisk og sosial forventning om å ta imot barnet, ifølge Proaño. Tapet kan derfor gi både akutt og langvarig psykisk belastning. Han skiller mellom spontanabort og indusert abort, men understreker at begge kan bære lidelse og sorg.
Samfunnet må lære å støtte dem som går gjennom denne sorgen, mener han. Skalaen på fenomenet gjør det nødvendig. Kommentarer om at det «bare» var et embryo eller foster, eller at saken burde forbli privat, tolker han som tegn på dyp mangel på empati.
Tre områder for statlig innsats
Proaño vil se konkrete tiltak: støtteprotokoller i sykehusene, klarere samtykke rundt håndtering av rester, og lengre fravær for berørte foreldre. Uten faste rammer blir det tilfeldig om kvinnen får et rolig rom, psykologisk oppfølging eller bare tre dagers permisjon som i dag ofte gjelder for familiesaker.
Han advarer også mot at kvinner vender tilbake til jobb under sterkt press og risikerer å miste stillingen. Gravide har et forsterket vern, men vernet svekkes når barnet er dødt. Forebyggende svangerskapsomsorg, blant annet kontroll av vitamin- og hormonmangel, kan ifølge ham redusere enkelte tap.
Debatten etter Stefanos død har dermed flyttet fokus fra presidentkontoret til hvordan Ecuador møter familier som mister et barn før fødselen. Proaño fastholder at forventningen om barnet allerede er der, og at samfunnet må svare med mer enn politiske slagord.