I januar i år startet en katekeseserie om Andre vatikankonsil. Mange ventet da et klart signal om kursen etter Frans. De første foredragene har i stedet vist en pave som også vender tilbake til Benedikt XVI og hans lesning av kirkens møte med den moderne verden.
Serien tar for seg konsilets dokumenter og den historiske situasjonen som gjorde møtet nødvendig. Ifølge en analyse i Crux ble linjen til Benedikt særlig tydelig da paven nylig gikk inn på pastoralforfatningen Gaudium et spes.
Krise midt i det 20. århundret
Paven satte konsilet i sammenheng med de store omveltningene rundt midten av 1900-tallet. Politiske katastrofer, teknisk utvikling og nye samfunnsformer endret forholdet mellom tro, kultur og offentlig liv. Han understreket at kirken ikke sto overfor en helt ny type oppgave.
Han minnet om at visigoternes erobring og plyndring av Roma i 410 «profoundly shook the world of that time,» og at hendelsen preget Augustin. Poenget var ikke å likestille epoker, men å vise hvordan kirkens selvforståelse formes i møte med konkrete kriser. En kirke som bare åndeliggjøres i abstrakt forstand, risikerer å miste grepet om institusjonene og livet i verden. I konsilet ble spørsmålet om kirken i verden det egentlige sentrale problemet, slo han fast.
Benedikt i åpningstalen 7. januar
Allerede i introduksjonen 7. januar siterte Leo Benedikt XVI fra 2005, kort etter valget den gang. Benedikt hadde da sagt at konsildokumentene ikke hadde mistet sin aktualitet etter førti år, og at læren viste seg særlig relevant for kirkens nye situasjon og et globalisert samfunn. Benedikt hadde selv vært peritus, teologisk sakkyndig, under konsilet.
Leo formulerte det direkte: «A new council proved to be not only meaningful, but necessary,» Orden gjaldt Andre vatikankonsil og svaret på endringene midt i det 20. århundret. I 2026, som han selv bemerket i åpningstalen, er generasjonen av biskoper, teologer og troende fra konsiltiden i stor grad borte.
Lengre linje enn bare arv etter Frans
Ved starten av det leoninske pontifikatet var det åpent om han ville følge Frans’ kurs eller legge om. Serien har ikke levert en enkel programerklæring. Den har derimot vist hvordan paven arbeider med kirkens historie og tekster. Frans er ikke fraværende. Leo søker en lengre bue der Benedikt og konsilet fungerer som tolkningsnøkler.
Det gjør katekesene til mer enn en gjennomgang av dokumenter. De gir et bilde av hvordan den nye paven knytter tidligere veivalg til spørsmålet om kirkens plass i verden nå, slik det også ble synlig da han tok fatt på Gaudium et spes. For Den hellige stol er serien dermed en tidlig nøkkel til den teologiske retningen.
