Onsdag 26. august ble Hebreerbrevet lest før katekesen: offer etter loven viker for Kristi vilje, og helliggjørelsen skjer ved at hans kropp bæres fram én gang for alle. Deretter tok paven Leo XIV fatt på motivene bak liturgireformen i konstitusjonen Sacrosanctum concilium – den siste katekesen i serien om dokumentet.
Liturgien er en levende realitet. Gjennom århundrene har den utviklet seg og endret form. Kirkens riter minner frelsesverket og gir mennesket kontakt med hendelsen som feires. Gestene og ordene er avgjørende. Derfor kan deltakelsen ikke være passiv.
Fysisk nærvær uten åndelig deltakelse
Konsilfedrene ønsket at de troende ikke skulle stå som fremmede eller stumme tilskuere. De skulle forstå ritene og bønnene, ta del bevisst og hengivent, la seg belære av Guds ord, motta Herrens legeme og takke Gud. I forening med presten skulle de også lære å frembære seg selv som offer.
Vatican News gjengir et sitat paven trakk fram fra den framtidige Paul VI: de troende «verken kan eller skal forbli tause og passive lenger. Deres fysiske nærvær lar seg ikke forene med deres åndelige fravær». Samme tanke ligger i nummer 48 i konstitusjonen.
Klarere ordning og rikere tekster
Liturgien formidler lære og er samtidig stemme i samtalen med Gud. Den kan ikke gi avkall på den didaktiske funksjonen. Tro og fromhet må kunne uttrykkes på en måte som er umiddelbart forståelig. Derfor skulle bibeltekstenes og bønnenes rikdom bli mer tilgjengelig for alle, og feiringens ordning klarere og enklere enn i de liturgiske bøkene som da var i bruk.
Målet var å sette hjertet i den kirkelige erfaringen i sentrum, slik at liturgien kunne stråle som den fremste kilden der Guds liv meddeles. Reformen opphevet det som stengte for dette, for å la det andre gjelde.
Montinis brev fra Milano 1962
Allerede 28. oktober 1962 skrev kardinal Giovanni Battista Montini, den gang erkebiskop av Milano, til de troende i sitt bispedømme. Liturgien, sa han, er et oppriktig uttrykk for både det guddommelige og det menneskelige. De troende frembærer det uplettede offer ikke bare ved prestens hender, men i forening med ham. Dag for dag fullkommes de i enheten med Gud og med hverandre.
Paven knyttet Hebreerbrevets kontrast mellom gamle offer og Kristi ene offer til nettopp denne dynamikken: feiringen åpner for at de troende trer inn i det Kristus har gjort og svarer på Guds vilje. Den hellige stol har dermed lagt vekt på at reformen ikke bare var pedagogisk, men et grep for å la liturgien bli levd, ikke bare sett på.
