I utkanten av Addis Abeba bor Feven Alem med tre barn i en forsømt leiebolig. Den 32 år gamle eritreiske flyktningen mangler rettslig status til å ta arbeid i Etiopia og venter inne på området til Jesuit Refugee Service på den månedlige økonomiske støtten.

To av barna har autism og trenger tilsyn døgnet rundt. Støtte til barn med autism er sjelden i landet. Når naboer ikke kan hjelpe, og hun selv må ut for å skaffe bistand, har hun flere ganger bundet barna fast til sengen for at de ikke skal skade seg eller forsvinne.

My life has been going downhill. Food is becoming scarce, and my children are going to bed hungry, and there is little that I can do to help them,

sier hun ifølge Vatican News mens hun venter på utbetalingen.

Bistand fryst i januar 2025

Det amerikanske bistandsstoppet i januar 2025 har tynnet ut hjelpeapparatet som tidligere holdt mange flyktningfamilier oppe. Flyktninger fra Eritrea, Sudan og Sør-Sudan som fikk støtte gjennom Jesuit Refugee Service, forteller at færre nå får det de trenger.

Konsekvensene er konkrete: mindre mat på bordet, mindre psykologisk oppfølging for dem som har opplevd vold, mindre skolefaglig støtte til barn, og færre ansatte som hjelper til med å finne billig bolig. Lidelsen øker.

Alem frykter hjemløshet. Uten jobb og med presset psyke spør hun seg hvor lenge hun klarer å holde familien samlet, og om hun til slutt blir tvunget til å etterlate barna. Planene om å gå tilbake på skole for å bli helsearbeider, kanskje sykepleier, er lagt på is. Hverdagen med tre barn og knappe ressurser gjør det vanskelig.

Kirkelige program fortsetter matutdeling

Mens flere internasjonale organisasjoner reduserer eller forlater landet, fortsetter kirkedrevne tiltak. Program støttet av Catholic Near East Welfare Association gir fortsatt mat til barn som gråter av sult. Jesuit Refugee Service deler ut økonomisk støtte og tar imot dem som søker hjelp i hovedstaden.

Alem er ikke alene. Mange naboer står i samme situasjon: lite mat, usikker bolig og knapt tilbud til barn med særlige behov. Hun vet ikke hvor lenge den månedlige summen strekker til, eller om familien får bli i leiligheten. Hver måned tar maten i hjemmet slutt før neste utbetaling kommer.

Enslige mødre uten arbeidstillatelse bærer tyngden. Når naboene heller ikke har overskudd, blir valgene harde. Bindingen til sengen er et forsøk på å hindre skade, ikke en løsning. Behovet for tilsyn døgnet rundt møter et system med stadig færre hender.

Færre ressurser, samme behov

Nedskjæringene har ikke fjernet hungeren. Barn går fortsatt sultne til sengs. Katolske aktører fyller deler av gapet, men kapasiteten er begrenset. For Alem handler det om å overleve neste uke, ikke om langsiktige planer. Hun ber og sier at skjebnen har stanset ambisjonene om utdanning.

I Addis Abeba fortsetter køen utenfor Jesuit Refugee Service. Pengene som kommer, kjøper litt mat. De løser ikke boligspørsmålet eller mangelen på spesialisert omsorg for barn med autism. Flyktningstatusen stenger arbeidsmarkedet. Uten inntekt vokser risikoen for å miste tak over hodet.

Kirkelige program holder noen barn i live med mat. Det er det som gjenstår når andre givere har trukket seg tilbake.