I basilikaen San Agostino i Roma stod minnedagen for biskopen av Hippo i sentrum 28. august. Kardinal Rolandas Makrickas, erkeprest ved den pavelige basilikaen Santa Maria Maggiore, leidde messen og knytte lesingane til den «Doctor of Grace» som søkte Gud gjennom heile livet.

Vatican News melder at augustinarar, discalced augustinarar, augustinrekollektar, ordenssystrar og lekfolk knytte til augustinske fellesskap deltok. Fader Pasquale Cormio, prior for brødrekommuniteten ved basilikaen, tok imot. Fader Bruno Silvestrini, kustos for den apostoliske helligdomen, las evangeliet.

Søking, tvil og møte med Kristus

Makrickas skildra Augustinus som lærar i tru og indre liv. Han studerte, søkte, debatterte og gjekk gjennom tvil og uro før han møtte Kristus. Då skjønte han at den kristne sanninga ikkje berre er noko å vite, men Nokon å elske.

Rastløyse, feil, spørsmål og motstand kan bli stader der Gud søker mennesket, sa kardinalen. Trua og fornufta høyrer saman: ein kan søke Gud med tanken og samstundes knele for mysteriet, studere og vere audmjuk, stille spørsmål utan å miste trua.

Etter mange stigar, røyster, kultur, filosofi og menneskelege ambisjonar fann Augustinus at ingen røyst gav hjartet det Kristus, den gode hyrdingen, gav. Han elska kyrkja djupt. Etter møtet med Gud «after encountering Him, made his life a gift to the Church,» og tente med forkynning, formidling av kristne og forsvar av trua.

Fellesskap samla av nåde

Apostelgjerningane teiknar den første kristne forsamlinga som ei kyrkje som lever av Ordet, eukaristien, brorskapet og bøna. Det ramma inn Augustinus’ pastorale innsikt, ifølgje Makrickas. Han tenkte ikkje på kyrkja berre som strukturar eller institusjonar, men som eit fellesskap samla av nåde, som deler gods og liv.

Derfor bad kardinalen om ei kyrkje som kan vere heim, fellesskap og familie: der Ordet blir høyrt, eukaristien feira med tru, dei fattige tekne imot, og kvar person kjenner seg søkt og elska. Minnedagen høyrer til kyrkjeåret.

Hyrdingar som peikar på porten

Johannesevangeliet om Kristus som den gode hyrdingen og porten til sauene knytte Makrickas til målet Augustinus nådde. Biskopar, prestar og kvar tenar i kyrkja må peike på honom. Dei er autentiske når dei blir verande sameinte med Kristus og fører andre til honom, ikkje til seg sjølve.

«The Church does not need shepherds who seek themselves,» understreka kardinalen. Kyrkja treng menn som peikar på porten og med eige liv viser at Kristus er vegen, sanninga og livet. Andre Timoteusbrev, med oppfordringa til å forkynne Ordet, minte om Augustinus som ein Ordets mann.

Messa i Roma bandt biografien til eit praktisk spørsmål: om menneske i kyrkja kan kjenne seg søkte, sette og elska.