I september utgir Paradox Interactive utvidelsen By God Alone til sin middelalder-simulator Crusader Kings III. For første gang kan man spille paven — sette seg i den hellige fars stol, utnevne kardinaler og nekte konger skilsmisse. Spillpressen har hyllet vedtaket i ukevis. Men utvidelsen minner også om noe som lett glemmes: Kirken vi tilhører, er blitt kulisse i andres fortellinger om oss.
Spillet som ikke handler om tro
Det underlige med Crusader Kings er nettopp at spillet ikke handler om tro. Spilleren fører en slekt gjennom århundrene, og kirken er stadig til stede — som motstander, som virkemiddel, som trussel. Biskopene er spilbare stillinger. Kirkemøtene kan vedta læren. Skilsmisse, ekskommunikasjon og helgenkåringer er redskaper i et politisk spill.
Det er en forvridning av virkeligheten, og den er likevel ikke helt gal. Middelalderens bispedømmer var reelle maktområder, og biskopene var ofte mer opptatt av verdslig politikk enn av sjelesorgen. At spillet lar kongen og Roma kappløpe om utnevnelsene, er ikke noen oppfinnelse. Det er investiturstriden, plassert i et interaktivt medie som skolens historieundervisning aldri kommer i nærheten av.
Hva underholdningen mister
Det spillet mister, er selvsagt alt det som ikke lar seg mekanisere. Den som har spilt hundre timer Crusader Kings, vet hva et kardinalskollegium er, men ikke hvorfor det finnes. En helgenkåring er et prestisjetall. Messen opptrer knapt i det hele tatt — den er for stille til å være spillmekanikk.
Det er her den katolske betraktningen av underholdningen blir nødvendig. Spillet kan etterligne makten, men ikke sakramentene, og forskjellen på de to er forskjellen mellom kirken som institusjon og kirken som Kristi legeme. Den som bare har lært kirkehistorie gjennom et spill, risikerer å tro at investiturstriden var kirken. Og den troen er å gå glipp av helheten.
Kirken i Norden som kulisse
Hvis By God Alone får enda flere til å undre seg over hva kardinalene egentlig gjør, er det redaksjonens oppgave å ha svaret klart. Ikke spillets.
