I et lite nordisk bispedømme må den som gransker overgrep, stå langt nok unna til å kunne si sannheten. Det høres selvsagt ut. Likevel blir avstanden vanskelig å skape når prester, ansatte, frivillige, biskoper og ofre møtes i de samme menighetene og skolene og ved de samme messene. Den som leder utredningen, kan ha konfirmert den som granskes. Juristen kan være venn med en menighetsansatt. Den ansvarlige kan sitte ved samme kjøkkenbord som den som skal gi opplysninger.
En februarimorgen kan samme person kjøre bussen til søndagsmessen, låse opp den lille trekirken og senere ta imot et varsel om overgrep. Nærheten kan være en styrke. Men den kan også forvandle ansvar til lojalitet og pastoral omsorg til et ønske om å skåne institusjonen for skam.
Det er altså ikke den beskjedne størrelsen som er problemet. Problemet oppstår når den brukes som unnskyldning for å slippe uavhengighet. En gransking utenfra er ikke et fremmed, sekulært krav til Den katolske kirke. Den er et vilkår for at kirkens tale om menneskets verdighet skal tas på alvor.
Tillit må bygges inn i ordningen
Etter en overgrepskrise sies det ofte at tilliten må bygges opp. Det er sant, men formuleringen blir tom hvis den bare betyr at folk skal stole på biskopen, bispedømmets kanselli eller den lokale kontaktpersonen. Tillit kan ikke frembringes med vennlighet, fromme ord eller en ny kommunikasjonsplan. Den må fortjenes gjennom ordninger som også ens egen ledelse kan tape på.
En reelt uavhengig gransking krever minst et klart mandat, uavhengighet fra den virksomheten som granskes, tilgang til relevant dokumentasjon og en offentlig redegjørelse. Taushetsplikt skal beskytte ofre og vitner, ikke skjule institusjonens beslutninger. Nye opplysninger må tas imot og føres videre til rette myndigheter. Kirkelige prosesser kan ikke erstatte rettsvesenet, og en intern utredning må aldri hindre en politianmeldelse.
Uavhengighet betyr ikke at granskeren skal være fiendtlig mot kirken eller mangle kunnskap om katolsk tro. Tvert imot er det klokt å bruke personer som forstår kirkens struktur og språk. Men den som nylig har arbeidet for bispedømmet, har tette private bånd til de berørte eller er avhengig av fremtidige oppdrag fra dem, bør ikke lede granskingen.
Den sterkeste innvendingen: små bispedømmer har få alternativer
Den beste innvendingen er praktisk. Et nordisk bispedømme finner ikke alltid sakkyndige som både kjenner kirkens virkelighet og står helt utenfor den. Avstandene er lange, økonomien begrenset, og de mest erfarne kan allerede ha arbeidet med bispedømmet. Om hver kobling er nok til å underkjenne en gransker, blir ingen gransking mulig. En helt ekstern utreder kan dessuten overse det som bare forstås av den som kjenner menighetslivet.
Dette er ingen stråmann. Den beskjedne størrelsen skaper reelle problemer. En kirke med knapp bemanning kan ikke løse hver sak ved å bygge en ny organisasjon. En gransking som ikke forstår kirkens sakramentale og pastorale sammenheng, risikerer også å beskrive mennesker og ansvar altfor forenklet.
Men innvendingen viser nettopp hvorfor flere bispedømmer må samarbeide. Den som ikke kan garantere nok avstand på hjemmebane, bør hente inn en utreder gjennom en felles nordisk eller internasjonal struktur og offentliggjøre habilitetsvurderingen. Kostnaden er ikke et argument mot uavhengighet. Den er en del av prisen for ansvar. Har bispedømmene råd til å finansiere virksomhet etter virksomhet, må de også sette av midler til å granske hvordan mennesker er blitt beskyttet eller sviktet.
Åpenhet må omfatte egne feil
Åpenhet betyr ikke at ofres navn skal offentliggjøres eller at sensitive opplysninger spres. Kirken har plikt til å verne den personlige integriteten. Men integritet må ikke bli et generelt lokk over institusjonens beslutninger. Det går an å redegjøre for hvilke perioder som er gransket, hvilke regler som gjaldt, hvilke mangler som er konstatert og hvilke endringer som er gjennomført, uten å røpe noens identitet.
Det må også gå an å si: Dette gjorde bispedømmet feil. Kanskje ble en advarsel ikke tatt på alvor. Kanskje ble en prest flyttet i stedet for at risikoen ble utredet. Kanskje vurderte en leder at kirkens anseelse krevde stillhet. En slik redegjørelse er ikke et angrep på kirken. Den erkjenner at kirken består av mennesker som kan synde, mislykkes og misbruke makt.
Katolsk tro krever ikke et bilde av en feilfri institusjon. Den krever sannhet, omvendelse og rettferdighet. Ofrenes verdighet kommer foran bispedømmets anseelse. Den som er utsatt, skal ikke reduseres til et kommunikasjonsproblem, og den som forteller, skal ikke måtte bære ansvaret for andres ubehag. Pastoral omsorg må forenes med konkret hjelp, tydelige kontaktveier og ansvar for den som har hatt makt.
Den som ikke kan granskes, bør ikke lede
Den første prøven på en reform er ikke hvor varmt den presenteres, men om den overlever en ubehagelig konklusjon. Kan granskeren undersøke biskopens handlemåte? Kan rapporten offentliggjøres også når den kritiserer bispedømmets ledelse? Kan ofre og vitner gi opplysninger uten først å passere personer nær den anklagede? Finnes det en tidsplan for tiltak, og får allmennheten vite når den ikke holdes?
Menigheten trenger ikke velge mellom menneskelig nærhet og institusjonell kontroll. Den trenger begge deler. En prest skal kunne kjenne sine menighetslemmer, men ingen prest skal beskyttes av at alle kjenner hverandre. En biskop skal kunne fatte pastorale beslutninger, men ingen biskop bør alene avgjøre om beslutningene var forsvarlige. En liten kirke kan være varm uten å bli lukket.
Den som vil vinne tilliten tilbake, må derfor akseptere noe som gjør vondt: Reell gransking kan føre til kritikk som ikke lar seg håndtere med en bedre formulering. Det er prisen for ansvar. I et nordisk bispedømme der alle kjenner alle, bør spørsmålet ikke være hvem som kjenner utrederen, men hvem som kan avsette ham eller henne hvis granskingen blir ubehagelig. Der begynner åpenheten som er mer enn et løfte.