Den 29. august trådte et nytt regelverk i kraft for de østlige katolske kirkene. Apostolisk brev i form av motu proprio, med innledningen Mutua concordia, endrer kanon 106 og 126 i den østlige kanoniske lovsamlingen og gir biskopssynoden et klart verktøy når båndet til patriarken er brutt uten mulighet for reparasjon.
Vatican News omtaler teksten. Den slår fast at synoden, uten å svekke Den hellige stols rettigheter, skal kunne handle for «to restore the wounded communion, even by removing him from office for grave cause». Paven beholder siste ord: han må gi sitt samtykke før den patriarkalske stolen blir ledig.
To tredjedeler og rett til forsvar
Ved alvorlig årsak som synoden anerkjenner, kan den be patriarken om å gå av. Nekter han, skal den biskopen som er eldst etter bispevielse og har stemmerett, sørge for at synoden velger en ny møteleder. Deretter går spørsmålet om avsettelse til hemmelig avstemning. Minst to tredjedeler av de stemmeberettigede medlemmene må støtte beslutningen. Patriarken har rett til fullt forsvar foran synoden.
Møtelederen underretter deretter paven. Først når samtykket foreligger, er stolen vakant. Ordningen skal sikre at biskopene kan uttrykke sitt standpunkt fritt, uten utilbørlig press innenfra eller utenfra.
Når patriarken ikke innkaller
Et nytt avsnitt i kanon 106 §3 regulerer situasjonen der patriarken ikke oppfyller pliktene som loven selv fastsetter. Da kan den eldste stemmeberettigede biskopen lovlig innkalle synoden. Unnlater også han det, går myndigheten videre til neste tilgjengelige biskop i samme rekkefølge.
Kanon 126 får tilsvarende tillegg: synoden, innkalt etter de angitte kanonene, kan be om avgang; hvis det ikke skjer, følger valget av møteleder og den hemmelige avstemningen beskrevet over.
Sui iuris-kirkene og en tidligere lucka
Patriarken leder sin kirke som far og hode, tamquam pater et caput, og innkaller og leder samtidig biskopssynoden. Et harmonisk forhold mellom dem er avgjørende for kirkelivet. Den tidligere lovteksten beskrev synodens oppgaver, men sa ingenting om hva som skulle skje hvis det hellige båndet ble irreparabelt skadet. Flere østlige prelater hadde bedt om et botemiddel.
Bestemmelsene gjelder også, etter sin natur, de større erkebiskoppelige kirkene. Synoden får ansvar for å fastslå de alvorlige årsakene, ordne innkallingen og verne forsvarsretten. Pavens rolle beskrives som garantist. Målet er å gi tilbake til kirkene sui iuris det som hører hjemme der, fordi deres egne biskoper best kan vurdere en intern konflikt, mens Den hellige stol beholder det endelige samtykket.
