Rom har endret reglene for hvordan østlige katolske kirker håndterer en patriark som mister tilliten hos sine biskoper. Den nye lovgivningen gir kirkens egen synode et handlingsrom som tidligere manglet, melder The Pillar.

Tjuetre østlige katolske kirker står i fullt fellesskap med biskopen av Rom. De er ikke latinske bispedømmer med særegne riter. Hver kirke styrer seg gjennom sin egen biskopssynode, velger sitt overhode og vedtar sin egen partikularlov. Selvstyret er en rett anerkjent i den universelle kirkens lovgivning, Code of Canons of the Eastern Churches, promulgeret i 1990.

Seks av kirkene ledes av en patriark: den koptiske, syriske, melkitisk-greske, maronittiske, kaldeiske og armenske katolske kirke. Fire til ledes av en majorerkebiskop, et embete med i praksis nesten samme myndighet som et patriarkat under annen tittel.

Canon 1060 skapte et bind

Likevel fantes et hull. Canon 1060 §1, n. 1 reserverte alene for den romerske paven retten til å dømme en patriark. En synode kunne være uenig og si det åpent, men den kunne ikke fatte vedtak som avsluttet hans oppdrag.

Når forholdet mellom en patriark og hans medbiskoper brøt sammen, sto kirken uten ordinære organer til å løse konflikten. Et direkte inngrep fra Rom kunne samtidig skade den autonomien loven skulle verne. Den nye lovteksten noterer at flere østlige prelater hadde bedt om en løsning.

Hva hullet kostet, er ikke spekulasjon. En uløst intern strid kunne trekkes inn i en prosess der paven måtte gripe inn direkte i en kirkes indre styre – nettopp det autonomien skulle hindre.

Synoden får første skritt

Paven har dermed gitt de østlige kirkene et rettslig verktøy som bedre matcher deres egen kirkeordning. Spørsmålet flyttes i første rekke fra en eksklusiv romersk prøving til kirkens egen synode.

Endringen skiller ikke kirkene fra Den hellige stol. Fellesskapet med Rom består, likeså pavens rolle som biskop av Rom. Det som endres, er hvem som kan gripe inn når en valgt leder ikke lenger kan samarbeide med biskopene under samme selvstyrende ordning.

Den romerske kurien, deriblant Dikasteriet for de østlige kirkene, beholder en rolle i relasjonene. Reglene reduserer likevel risikoen for at selvstyret bare blir formelt når en intern maktkonflikt oppstår.

Ti kirker med patriark eller majorerkebiskop får dermed et instrument som synoden tidligere manglet: muligheten til å handle, ikke bare å protestere.