Kommentarer etter en tidligere tekst fikk den australske teologen Tracey Rowland til å rydde opp i merkelapper. Noen kalte henne amerikaner, deretter «darling of the American neo-cons» da redaktøren minnet om at hun er australsk. Hun svarer i Catholic World Report.
Doktoravhandlingen Culture and the Thomist Tradition var kritisk til den amerikanske nykonservative tradisjonen. Hun har ikke tatt tilbake den kritikken. Lesere av publikasjonene hennes vet det allerede, skriver hun.
Essaysamling mot whig-thomisme
Forlaget Bloomsbury trykker en samling av hennes essays i politisk teori. Utgivelsen er satt til mai 2027 under tittelen Catholic Social Theory Unwhigged. «Whig» hører hjemme i britisk politisk ordforråd.
Den avdøde Michael Novak plukket opp tråden og myntet begrepet «Whig Thomism». Den kommende boken er hennes samlede oppgjør med den linjen. Hun tviler på en velvillig omtale i det nykonservative flaggskipet First Things.
Paleo fremfor neo
Rowland plasserer seg som paleokonservativ, ikke nykonservativ. På britisk: Tory heller enn Whig. Paleo-konservative hadde aldri liberale faser, hevder hun. De holder Kant, Bismarck, Voltaire og Rousseau i forakt. Hjertene er preget av det gamle katolske Europa, og de er som regel sterke monarkister.
Vitsen om nykonservative lyder at de er liberalere med tenåringsdøtre. I USA kan de ifølge henne fortsatt se for seg landet som del av det britiske samveldet, med Charles III som konge. Hun nevner huset Windsor i den sammenhengen.
En av hennes intellektuelle helter, den avdøde Alasdair MacIntyre, sa i et intervju at han siden han forsto liberalismen ikke ville ha noe med den å gjøre – og det skjedde da han var sytten. Rowland skriver at hun selv trengte litt lenger tid før hun nådde samme konklusjon.
Revolusjonene som skille
Skillelinjen går ved revolusjonene. Hun regner den franske, den amerikanske og den seksuelle revolusjonen blant omveltningene som har formet moderne politikk. Den konservative tradisjonen hun forsvarer har motsatt seg hver revolusjon siden og inkludert reformasjonen.
Resonnementet er politisk, ikke kirkjuridisk. Hun utvikler ikke lære om forsoning eller skriftemål her. Poenget er å sette katolsk samfunnsteori opp mot liberalismens arv, og å markere avstand til den katolske whig-tradisjonen hun mener Novak ga navn.
Boken skal samle essays hun allerede har skrevet. Tittelen signaliserer at whig-elementet skal trekkes ut av den katolske sosialteorien hun forsvarer. For dem som følger debatten om thomisme og liberale impulser, er det den konkrete nyheten: en datert utgivelse og en klar selvplassering.
