Søndag morgen stiller det samme spørsmålet seg i mange hjem: Hvorfor stå opp, vaske barna og dra til messe for å møte hoste, gråt og en prest som snakker om det man allerede tror man kan? Teksten i Catholic World Report tar tak i nettopp denne motstanden og setter den mot Peters historie.

Alene med apostlene spør Jesus: «Who do men say that I am?» Ved Guds nåde svarer Peter at han er Kristus, den levende Guds sønn. Deretter får han oppdraget som klippe for kirken. Det er ikke en belønning for lærdom. Peter var fisker, ikke en fremstående Torah-lærd. Ved første møte ba han Herren gå bort fordi han var en syndig mann. Under lidelsen fornektet han tre ganger.

Første konklave uten kommentarfelt

Scenen i Matteus 16 kan kalles den første pavelige konklaven. Hadde den skjedd i dag, ville lekkede tekster fra apostlene fylt sosiale medier. De fleste kommentarene ville vært negative. Peter ble ikke valgt for debattferdigheter eller en feilfri offentlig profil. Kirken hviler på Kristi oppdrag, ikke på at bærerne alltid imponerer.

Etter to tusen år spør mange fortsatt hvorfor man skal stole på Peter og hans etterfølgere. Svaret i teksten er ikke at mennene er fullkomne. Det er at Den hellige stol og kirken mottar sitt mandat fra Kristus. Podkaster og analyser kan gi kontekst. De erstatter ikke sakramentene og menighetslivet.

Brødtale som skilte disiplene

Etter brødunderet går Jesus på vannet og åpenbarer sin guddom. I Johannes 6 følger eukaristitalen. Han sier at den som ikke spiser hans legeme og drikker hans blod, ikke har liv i seg. De fleste disiplene forlater ham. De søkte en brødkongе og møtte et krav om tro.

Avstanden til kirken begynner ikke alltid med et intellektuelt argument. Den kan starte når ordene ikke lenger passer forventningene. Den som legger Bibelen i fanget og leser evangeliene alene, kan få innsikt. Fristelsen er å gjøre troen privat og slippe uroen i menigheten.

Prester i soknekokonger

Prester lever ofte i menighetens boble og ser ikke det press de troende møter hver dag. Takknemlighet for at prekener holder seg unna partipolitikk løser ikke det. Messen konkurrerer med søvn, skjermer og et liv uten flere krav. Å late som om hindringene ikke finnes, hjelper ikke.

Teksten peker mot en kirke der troen ikke hviler på perfekte ledere eller stadig nye forklaringer. Den krever at man forlater tilskuerplassen og går inn døren – også når barna gråter og prekenen høres kjent ut.