Nordiske kirker bør ta imot offentlig støtte – men nekte ethvert bidrag som i praksis krever lydighet mot statens ideologi. Å avstå fra alle felles midler romantiserer kirkens uavhengighet. Å ta imot penger uten tydelige grenser gjør derimot samvittigheten til en budsjettpost. Det merkes ikke først i høytidelige taler om religionsfrihet. Det merkes når en familie tar bussen til søndagsmessen, når en trekyrke skal holdes åpen i februarimørket, eller når en menighet i Stockholms katolske stift feirer messe på svensk, polsk og tagalog. Lokaler skal vedlikeholdes, barn undervises, eldre besøkes og kulturarv ivaretas. Spørsmålet er altså ikke om kirken skal leve helt uten staten. I Norden virker kirkene allerede i samfunn hvis lover, skattesystem og institusjoner bærer opp hverdagen deres. Spørsmålet er hva et statsbidrag betyr: en rimelig tilbakeføring av felles ressurser – eller et bånd som trekkes til så snart kirken sier noe ubehagelig?
Støtte er legitimt når reglene er like
Den liberale staten skal ikke favorisere en bestemt tro. Men nøytralitet betyr ikke at religiøse borgere skal skattes til et felles samfunn og deretter nektes støtte til virksomheter som andre grupper får drive med offentlige midler. En katolsk menighet tilbyr gudstjeneste, sjelesorg, undervisning, frivillig arbeid og et møtested på tvers av språk og generasjoner. Det er ikke et krav om privilegier, men om likebehandling.
Gir staten støtte til samfund, kultur, folkeopplysning eller bevaring av historiske bygninger, skal katolske og andre religiøse aktører kunne søke på samme vilkår. Reglene skal være klare, og prøvingen saklig. Støtten får ikke avhenge av om en myndighet liker samfundets teologi. Her må man skille finansiering fra kontroll. Staten kan kreve økonomisk regnskap, brannsikkerhet, vern mot overgrep og etterlevelse av tvingende lov. Den kan derimot ikke rimelig kreve at en kirke endrer sin lære om ekteskapet, prestetjenesten eller menneskets ytterste mål for å få del i et generelt støtteordning. Religionsfrihet er mer enn retten til en privat overbevisning. Den omfatter også fellesskapets rett til å ordne sitt liv etter sin tro.
Den sterkeste innvendingen: ingen skattepenger til religiøs makt
Innvendingen fortjener å tas på alvor: Staten skal ikke finansiere religiøse krav på autoritet. Skattepengene kommer fra troende, ikke-troende og mennesker som har forlatt kirken. Når staten gir penger til samfund, styrker den organisasjoner hvis lære mange borgere ikke deler. Dessuten kan offentlig støtte gjøre kirker forsiktige. Den som trenger bidrag, unngår kanskje å kritisere regjeringens migrasjonspolitikk, familiepolitikk eller syn på menneskeverdet.
Det finnes også konkrete risikoer. Et trossamfunn kan bruke penger uansvarlig. Ledelser kan skjule misforhold bak henvisninger til autonomi. Religiøse miljøer kan påvirkes av utenlandske finansierere eller utvikle lukkede maktstrukturer. Staten har derfor et ansvar for å beskytte borgere og stanse støtte til virksomhet som bryter loven eller truer andres fri- og rettigheter. Den sterkeste saken mot offentlig støtte er denne: Penger skaper avhengigheter, og avhengigheter kan svekke motet til å tale sant. Den som betaler, kan til sist også ville bestemme hva som får sies.
Vilkår skal beskytte mennesker, ikke forme troen
Innvendingen treffer noe viktig, men den viser ikke at all støtte bør avskaffes. Den viser at vilkårene må være bedre. Staten skal kunne kreve innsyn i hvordan offentlige midler brukes, fungerende vedtekter, demokratisk ansvar, vern av barn og ordnet håndtering av klager. Den skal kunne stanse finansiering av kriminalitet og vold. Grensen går når kontrollen går over i trosgranskning.
Et vilkår som forbyr trusler, ulovlig virksomhet og misbruk av bidrag er begripelig. Et vilkår som krever at kirken bekrefter statens aktuelle verdipakke, er noe annet. Da blir staten teologisk dommer, og religionsfriheten forvandles til tillatelse til å tro så lenge makten godkjenner innholdet. Her må også kirkene skjerpe seg. Den som tar imot offentlige midler, må tåle granskning og redegjøre åpent. En menighet i Stockholms katolske stift som får støtte til kulturvirksomhet, utdanning eller vern av en historisk bygning, skal kunne vise hvor pengene går. Åpenhet er ikke kapitulasjon. Den beskytter kirken mot mistanken om at hun vil ha både frihet fra innsyn og tilgang til andres penger.
Katolsk lære gir ingen støtte til en romantisk forakt for staten. Staten har ansvar for det felles gode, og borgere kan samarbeide med offentlige institusjoner uten å overgi sin tro. Men staten er ikke menneskets høyeste fellesskap. Når loven krever noe som strider mot samvittighetens grunnleggende krav, er lydighet ikke lenger det moralske svaret. Det betyr ikke at hver irritasjon kan kalles samvittighetsspørsmål. Det betyr at kirken må skille mellom legitim samfunnsstyring og forsøk på å beherske hennes bekjennelse.
Et bånd kjennes på prisen for å tale
Det praktiske prøvet er enkelt: Hva koster det kirken å si nei? Hvis et trossamfunn kan miste støtte bare fordi en biskop, prest eller menighet forsvarer en upopulær oppfatning innenfor lovens ramme, da er støtten ikke nøytral. Da fungerer den som disiplinering. Nordiske kirker bør derfor kreve fire ting: samme tilgang til støtte som sammenlignbare sivilsamfunnsaktører, offentlige og forutsigbare kriterier, full økonomisk innsyn, og et uttrykkelig vern for religiøst innhold. Staten skal finansiere virksomhet etter rettferdige regler, ikke kjøpe samtykke.
Kirkene må samtidig bygge en økonomi som gjør et nei mulig. En menighet uten egne givere, frivillige og langsiktig planlegging blir avhengig av hvert nytt myndighetsskjema. Offentlig støtte kan bære en del av arbeidet, men får aldri være kirkens eneste ryggrad. Statens penger er en anerkjennelse bare når de gis uten krav om teologisk underkastelse. Kirken skal ta imot støtte med åpne bøker, men med fri munn. Den som ikke lenger kan predike det hun tror fordi bidraget står på spill, har ikke fått hjelp av staten. Hun har leid ut sitt samvittighet. I en trekyrke i februarimørket, eller i en trespråklig messe i Stockholm, er det fortsatt det som gjelder: Behold støtten bare hvis munnen forblir fri – ellers si nei.
