Et fremmed uvær driver Jason hjem fra fisketuren. Han spiser lunsj med kona Ann og barna Graham og Ruth. Så faller regnet, og huset slutter å slippe dem ut.
Netflix-filmen The Last House tar utgangspunkt i nettopp den begrensningen. Dørene sitter fast. Boring og slag mot veggene endrer ingenting. Det finnes fortsatt strøm og vann, i alle fall en stund, og lufta går an å puste. Faren er ikke den umiddelbare katastrofen, men ventingen og spørsmålet om hva som skjer utenfor.
Regnet gjør huset til en grense
Først tror familien at det snart går over. Noen timer senere prøver Jason å gå. Han kommer ikke ut. Regnet har på uforklarlig vis gjort det umulig å forlate tomta. Filmen lar denne fysiske muren stå i sentrum i stedet for store sjokkscener.
Hverdagen fortsetter innenfor veggene. De lager mat, ser film, gjør lekser og fikler med små prosjekter. Fienden blir kjedsomheten. Situasjonen minner om en improvisert ferie, inntil dagene strekker seg og rutinene begynner å skurre.
En av filmens styrker ligger i hvordan personene skifter fokus. Praktiske gjøremål veier tyngre. Små konflikter blir vanskeligere å avfeie. Huset fungerer som et system der vann, strøm og muligheten til å snakke med omverdenen plutselig får ny ladning, fordi ingen vet hvor lenge det varer.
Fra lørskvällsthriller til svak oppløsning
Premissen er robust nok til en grei lørdagskveld. Den minner om hvordan katastrofer etter hvert finner veien inn i populærfilmen: etter 11. september kom United 93 og World Trade Center i 2006; nå siver det også inn filmer som tar opp covid-tiden og kaoset rundt den. Her dukker blant annet minnet om «two weeks (or 15 days) to slow the curve.» opp som et ekko av den første fasen der alle trodde det snart ville gå over.
Etter hvert krever fortellingen svar. Da vakler The Last House. Den sentrale gåten åpnes, men de siste stegene mangler den presisjonen innledningen hadde. Problemet er ikke at alt må forklares. Problemet er at valgene i slutten ikke følger presset og utviklingen filmen selv har bygget opp. Familiens innestengte tilværelse er mer interessant enn løsningen på den.
Tre av fem spoler
Catholic World Report gir filmen tre av fem spoler og PG-13-vurdering. Det treffer. Wagner Moura spiller Jason som en mann som møter en ordinær dag og ender i et rom uten utgang. Grunnideen, det avgrensede rommet og den langsomme nedbrytningen av hverdagen bærer lenge. Når huset til slutt skal åpnes mot en større forklaring, mister filmen sikkerheten i det den vil si.
Resultatet er en historie som starter som en funksjonell thriller og ender i en siste akt som ikke bærer vekten av det den har satt i gang.
