London og Nashville. To dødsfall midt i august utløste en bølge av kommentarer i britiske medier og på nett. Den ene var en 41 år gammel professor ved Cambridge. Den andre var en 80 år gammel amerikansk sanger og låtskriver.

Jason Arday ble funnet død i hjemmet sitt i London 14. august. Dødsårsaken ble oppgitt som mistenkt selvmord. Dolly Parton døde 25. august etter kort tids kreftsykdom. Catholic World Report satte de to hendelsene opp mot hverandre for å vise forskjellen mellom bedrag og åpenhet.

Cambridge-utnevnelsen som ble et symbol

Arday ble full professor ved utdanningsfakultetet ved Cambridge University som 37-åring. Han ble omtalt som den yngste svarte professoren i universitetets historie. Den offentlige fortellingen handlet om veien fra store personlige hindringer til toppen av britisk akademia.

Han hevdet å ha vært autistisk og ikke-verbal til han var elleve år. Ved 18 års alder skulle han ifølge egen versjon ikke ha kunnet skrive mer enn navnet sitt. Likevel fikk han doktorgrad ved Liverpool John Moores University før han fylte 30. Historien bidro til rask stigning: æresdoktorater, opptredener i britiske tv-programmer og til slutt stillingen i Cambridge. Han ble hyllet som modig og triumferende over både individuelle og sosiale barrierer.

Påstander uten dokumentasjon

Flere sentrale påstander holdt ikke ved enkel kontroll. Han sa at han hadde løpt 30 maraton på 35 dager, de siste fem med brukket ben. Han sa også at han hadde løpt 600 miles på seks dager. Ingen dokumentasjon eller øyenvitner ble funnet.

Et annet krav gjaldt hjerneoperasjon for å fjerne en kreftsvulst en uke før disputasen. Etterpå skulle han ha glemt hele avhandlingen, men likevel bestått. Ingen journaler om operasjon eller kreft lot seg spore opp. Han oppga dessuten gjesteprofessorater ved Ohio State, Coventry, Glasgow og Nelson Mandela University i Sør-Afrika. Disse ble plassert i et mønster av selvmytologisering snarere enn dokumentert erfaring.

Av de mange historiene han fortalte, var veien fra analfabetisme til akademisk stjerne den mer troverdige – og likevel usannsynlig nok til å vekke tvil da den ble gransket.

Partons verk lot seg høre

Partons berømmelse hvilte på sanger og innspillinger andre kunne høre, se og vende tilbake til. Hun bygde en tydelig offentlig person og snakket åpent om både framgang og grenser. En av de mest kjente sangene heter «I Will Always Love You».

Hun trengte ikke å gjøre livet større med påstander som falt ved første sjekk. Arday gjorde derimot egen bakgrunn til del av autoriteten. Sammenstillingen sier ikke at et offentlig liv er uten motsetninger. Den viser hva som skjer når berømmelse bygges på noe andre kan granske.

En fabulert fortelling kan gi rask tilgang til rampelyset. Når den rakner, blir følgene personlige og institusjonelle. Hadde fabulisten Arday lignet mer på den åpne Parton, ville han trolig fortsatt levd – uten den samme berømmelsen, men uten den samme prisen.