På sidelinjen av Rimini-møtet for vennskap mellom folkene i 2026 satt to kvinner som har fått tilnavnet «søstre i sorgen». Roseline Hamel er søster til presten Jacques Hamel, drept under en terrorhandling i 2016 mens han feiret messe. Nassera Kermiche er mor til en av de to tenåringene som utførte angrepet og senere ble skutt av politiet.

I en samtale med Vatican News forteller de hvordan tragedien først skilte dem, og deretter brakte dem sammen. Intervjuet ble gjort på fransk og er oversatt og redigert for lesbarhet. Hele samtalen finnes også på fransk.

Spørsmålet som ikke fikk svar

For Roseline ble sorgen mer enn savnet etter broren. Hun bar også spørsmålet om hvem som kunne lide mer enn hun selv. Det var et spørsmål hun stilte seg hver dag. Samtalene med Gud var, som hun beskriver det, som en bønn uten svar. Reisen varte nesten et år.

En morgen vendte hun seg mot Gud med ordene:

«My God, tell me who could be suffering more than I am.»

Deretter begynte hun å tenke på kvinnen hun ikke kjente – moren som var mor på samme måte som hun selv. Hun byttet roller i tankene og forsøkte å se hendelsen fra den andres side. Hun startet ikke med å søke forklaring på dåden, men med å forestille seg den andre morens smerte.

Kontakten med Nassera

Det var den tanken som fikk Roseline til å ta kontakt. Relasjonen bygde ikke på like erfaringer. Den ene hadde mistet en bror som var prest og drept under en gudstjeneste. Den andre levde med at sønnen hadde deltatt i angrepet og deretter blitt drept av politiet. Forskjellen gjorde møtet vanskelig. Samtidig ga den dem et språk for sorgen.

Begge sto nær en hendelse som ikke kunne gjøres ugjort. Begge måtte forholde seg til livet etterpå. Veien fram beskrives ikke som et sluttpunkt for sorgen, men som å bære det som skjedde uten at det styrer hver kommende dag.

Mening etter begravelsen

For Roseline ble kontakten med Nassera en vei tilbake til livet og en mening hun hadde søkt siden begravelsen og hjemkomsten. Det betyr ikke at skyld, sinne eller savn forsvinner. De to kvinnene har ikke samme ansvar og hevder ikke å løse terrorens følger. Møtet viser hva som kan skje når den første reaksjonen ikke får være den siste.