Politikken har snudd, men har tanken bak snudd med den? Det er utgangspunktet for et essay av James Kalb i Catholic World Report 5. oktober 2026. Selv Alexandria Ocasio-Cortez sier nå at «Woke 1 was crazy». Kalb spør likevel om noe egentlig har forandret seg.
En sak i britisk akademi
Kalb peker på den såkalte Jason Arday-saken. Den viser ifølge ham den fortsatte makten til woke-hensyn i britisk eliteakademi. Der, skriver han, sitter de anerkjente forvalterne av Vestens høyeste intellektuelle ambisjoner. At slike hensyn fortsatt teller i det miljøet, tyder på at i bunn og grunn har ikke mye forandret seg i det hele tatt.
Bildet fra politiske nyheter ser annerledes ut. Siden Kalb skrev en spalte om wokeness i 2020, har ting synes å ha moderert seg. Trump-administrasjonen har gått mot DEI-krav. Høyesterett i USA har tatt avstand fra en grunnpilar i akademiske affirmative action-program: bruken av rase som kriterium ved opptak.
Wokeness som logisk konsekvens
For Kalb er wokeness ingen forbigående motebølge. Den er, skriver han, en direkte konsekvens av det egalitære synet at forskjeller mellom grupper ikke bidrar nevneverdig til økonomiske og sosiale ulikheter.
På det grunnlaget er en ulikhet som forskjellen i gjennomsnittslønn mellom menn og kvinner en systemisk urettferdighet som må avskaffes. Det nåværende rettferdighetsbegrepet krever at like individer og grupper ender i like posisjoner.
Spørsmålet blir da hvorfor noen grupper ikke innehar like mange prestisjefylte og lønnsomme stillinger. Enten skyldes det institusjonalisert urett – eller at gruppene ikke har det som skal til og ikke fortjener stillingene. Det siste er ifølge Kalb ingen holdbar posisjon i offentlig debatt.
«It is very difficult to avoid that logic in today's public life.»
Politikkens egeninteresse
Her kommer demokratiet inn. Å fremme hver enkelt persons egeninteresse er hva politikk i et demokratisk forbrukersamfunn hevder å handle om. I et slikt miljø, spør Kalb, hvor mange politikere – som må tilby noe til alle – kommer til å lykkes lenge med å hevde at ulikheter ikke bør utjevnes?
Svaret ligger ifølge Kalb i spørsmålets retorikk. Logikken peker én vei. Den som godtar premissen om at like mennesker skal ende i like situasjoner, havner snart i kravet om at forskjellene mellom grupper skal forklares av uretter – og om at urettene skal utryddes.
En fare for kirken
Kalb vender også tilbake til det han skrev i 2020. Wokeness' ambisjon og moralisme tillot, etter hans vurdering den gangen, ingen uavhengige autoriteter eller standarder. Nettopp derfor utgjorde den en fare for Kirken og troen.
En bevegelse som ikke anerkjenner standarder utenfor seg selv, kan ifølge Kalb ikke forhandles med. Den kan bare motstås eller aksepteres.
At politikkens vær har vendt, med DEI-krav som rulles tilbake og domsavgjørelser mot rase som opptakskriterium, endrer ifølge Kalb ikke grunnen. Wokeness er ikke først og fremst et sett med policyer, men et rettferdighetssyn som sitter dypere i den offentlige samtalen. Så lenge det egalitære premisset står fast, vil konsekvensene vende tilbake, i nye former og under nye navn.
Essayet i Catholic World Report er dermed ingen seiererklæring. Det minner om at skift i Washington ikke i seg selv avvikler en idé. Idén lever videre der den har sine sterkeste festninger – ikke minst i akademia, som ifølge Kalb fortsatt fungerer som dens forvalter.
