I juni forsvarte Raimo Goyarrola sin doktoravhandling ved Universitetet i Øst-Finland. Temaet var åndelighetens plass i palliativ behandling. Over hundre tilhørere fylte salen, og debatten varte nesten tre timer.
Goyarrola leder Helsingfors katolske bispedømme. Få katolske biskoper tar doktorgrad i medisin midt i de travleste årene i embetet. Ifølge Katolinen.fi skjedde det likevel her.
Materiale samlet under pandemien
Arbeidet tok form da koronapandemien preget hverdagen. Da begynte presten Raimo å samle forskningsdata. I 2023 ble han utnevnt til biskop. Livet endret seg. Avhandlingen ble ikke lagt bort. Den gikk videre ved siden av bispeoppgaver.
Noen kvelder fantes bare én time til lesing, analyse og skriving. Den rammen måtte strekke til. Arbeidet ble en fortsettelse av tidligere medisinsk og pastoral interesse, ikke et brudd med den.
Pasienten er mer enn biologi
Studien retter seg mot god behandling, ikke mot eutanasidebatten. Offentlig omtale koblet raskt avhandlingen til det spørsmålet. Forskningens kjerne ligger et annet sted: hvordan alvorlig syke kan få helhetlig omsorg, og hvordan åndelige behov kan fanges opp som del av det medisinske arbeidet.
Mennesket kan ikke forstås bare som biologisk vesen, understreker biskopen. Alvorlig sykdom berører mening, lidelse, relasjoner og død. God palliasjon starter lenge før de siste døgnene. Den trengs når sykdommen endrer livet, og når både fysiske symptomer og eksistensiell uro må håndteres.
Åndelighet i livets sluttfase oppleves som viktig, forteller han. Det handler ikke bare om religiøse riter. For pasienten kan det gjelde håp, forsoning, frykt eller det som gir livet sammenheng.
Tre timer med spørsmål
Disputasen ble en personlig markering for biskopen. Diskusjonen var livlig. Den bekreftet for ham at temaet ikke bare hører hjemme i medisinen. Det angår også sjelesorg og måten helsepersonell møter mennesker i sårbare situasjoner.
«Jeg satt igjen med følelsen av at temaet virkelig berører mennesker.»
Slik oppsummerte Goyarrola inntrykket etter forsvaret. Avhandlingen gir ikke et nytt innlegg om eutanasi. Den peker mot hverdagen i behandlingen: hvordan den alvorlig syke blir lyttet til, hvordan åndelige behov kan komme til uttrykk, og hvordan pasienten kan beholde sin menneskelige helhet gjennom sykdommens siste fase.
