Köln, omkring år 1030. Der ble gutten født som kirken senere skulle kalle sankt Bruno. Detaljene om familien hans er omdiskuterte, men om fødestedet og utdanningsveien er kildene samstemte: han ble sendt til Reims i Frankrike for å studere.
Lærer i Reims
Bruno var trolig bare omkring tjueseks år gammel da han fikk embetet som studierektor i Reims. Han satt i stillingen i to tiår. Mange av elevene hans ble senere biskoper, priore og abbeder – og én ble pave.
Mennene rundt ham prise hans visdom og hans språklige evner. En beundrer skrev: «Those who drank of his spring became philosophers.»
I 1068 døde erkebiskopen av Reims. En mann ved navn Manasses etterfulgte ham. Bruno ble utnevnt til stiftskansler, og stjernen hans syntes å stige.
Kanik med egen bolig og inntekt
Bruno var kanik ved domkirken. Livet som kanik lignet både munkens og den sekulære prestens. Han hadde en bolig utenfor klostergården, en inntekt og tjenere. Sammen med de syttito andre kanikene bad han tidebønnen til faste tider hver dag.
Men embetet fylte ham ikke. Bruno ville bare leve alene med Gud som eremit.
Ingen grunnlegger – likevel en far
Her ligger paradoksen. Sankt Bruno hadde aldri til hensikt å grunnlegge en religiøs orden. Han søkte ensomheten, ikke en institusjon. Til tross for det regnes han som far til kartusianerne, ordenen som fortsatt forbindes med stillhet, ensomhet og bønn.
Hver orden har sitt eget karisma, og hvert karisma gir Gud ære på sin måte. Moder Teresa av Calcuttas Missionaries of Charity tjener de fattigste blant de fattige. Dominikanerordenen forkynder Guds ord. Kartusianernes del er stillheten.
En kartusianermunk tilbringer ifølge opplysningene omkring fjorten timer om dagen i bønn, lectio divina og studier. Seks av disse timene tilbringes i kirken, åtte alene i cellen.
Fra kanselli til ødemark
Historien om Bruno beveger seg i to retninger. Oppover, mot makten: studierektor, stiftskansler, lærer for kirkens fremtidige ledere. Og innover, mot ensomheten: eremitten som forlot karrierens spor for en celle.
Å skille mellom det dokumenterte og det tradisjonelle er ikke alltid mulig. Familienavnet er usikkert. Fødselsåret oppgis bare med et omkring. Men hovedtrekkene står fast: Köln, Reims, kaniktjenesten, embetet som studierektor, kanslerposten – og beslutningen om å søke Gud alene.
Bruno grunnla altså ingen orden. Ordenen bygde i stedet på ham, på den livsformen han valgte. Det er derfor kartusianerne i dag ser på ham som sin åndelige far, selv om han selv aldri planla noe slikt.
Kilde: Catholic World Report.
