I et britisk-amerikansk hjem traff et enkelt spørreord en sosial nerve. Datteren hadde begynt å svare «pardon» når hun ikke hørte hva som ble sagt. Foreldrene hadde ventet det motsatte.
Ed Condon skriver i The Pillar om øyeblikket. I britisk dagligtale er «what» den vanlige replikken når man trenger en gjentakelse. Ordet kan bety både «What is it you want of me» og «hva sa du?». Arbeiderklasse og ubekymret overklasse bruker det uten å nøle.
«Pardon» som britisk klassemarkør
Tilbake i Storbritannia bærer «Pardon me?» en annen ladning. Det knyttes til strevsom middelklasse og til dem som vil signalisere status. Condon og kona ble forskrekket da barnet kom hjem med nettopp den formuleringen. De visste ikke hvor hun hadde plukket den opp. JD og Michelle, skriver han, forsikret at det ikke er like vanlig amerikansk bruk.
Målet hjemme har vært å la datteren gå i to verdener: lokale skikker der hun vokser opp, og samtidig det foreldrene kaller ordentlig engelsk manér og tale. Å holde seg rolig i ulike selskap er en ferdighet de vil gi henne. Denne uken traff de likevel en klar språklig skillelinje.
don’t say what, [you] say pardon.
Slik formulerte barnet regelen. Foreldrene vil ikke rette for hardt, i tilfelle en velmenende voksen har lært henne det – og kan gjøre det igjen. Å la det passere kan likevel sende henne inn i britisk selskap med et uttrykk som lukter pretensjon.
Hvorfor og what i barneoppdragelsen
Barn spør først «hvorfor?», om og om igjen. Den nest vanligste impulsen er det korte «what». Rundt dette huset har det ordet gått fritt, fordi det i britisk bruk ikke bare er akseptabelt – det er foretrukket når man ikke har hørt samtalepartneren ferdig.
Hyacinth Bucket-typen sier «pardon», noterer Condon, og da vil man ikke at barnet skal lukte av strevsom middelklasse på besøk i morlandet. Samtidig er realiteten enkel: manerer og forventninger skiller seg fra sted til sted og fra folk til folk. Det samme engelske ordet bærer ulik sosial vekt på hver side av Atlanteren.
Noen kaller slik kulturell tospråklighet for «code switching» og behandler det som affektasjon. Condons poeng er mer jordnært. Motivasjon bak handling hører med i dannelsen av karakter. Språk er ikke bare grammatikk; det bærer vaner, minner og grenser. Datterens «pardon» ble dermed en test på ambisjonen: å lære lokale koder uten å gjøre henne redd for å spørre, snakke eller bytte mellom verdener.
Historien forblir en hverdagsanekdote fra et foreldrehjem. Den peker likevel på at engelsk ikke er nøytralt gods. Et ord som virker korrekt i ett rom, kan virke tilgjort i et annet – og barn kan oppdage skillet før de voksne vet hvor ordene kommer fra.
