Katolikker skal samarbeide med lutherske kirker, men ikke kjøpe ekumenisk vennskap ved å gjøre egen tro usynlig. En buss i februar-mørket mot søndagsmessen, en trekirke der den katolske menigheten låner et rom, en luthersk nabo som sender julehilsen og stiller opp når noen trenger hjelp – det er ikke høflig diplomati. Det er vennskap. I en menighet der messen feires på tre språk kan den samme naboen være den som finner ekstra stoler når lokalet sprekker. Nettopp derfor må vi snakke om prisen.
Når katolikker unngår ord som offer, presteembete, kirkens synlige enhet og Kristi virkelige nærvær i eukaristien for at ingen skal bli ukomfortable, blir evangeliet ikke klarere. Det blir tynnere. Forsiktigheten har et sterkt forsvar. Det fortjener å bli hørt uten karikatur.
Hvorfor dempe forskjellene virker fornuftig
Den som vil tone ned skillnadene argumenterer slik: Norden er sekularisert. Menighetene er ofte små og trette. Vi deler troen på den treenige Gud, dåpen, Bibelen og Jesus Kristus som verdens frelser. I mange byer ber kristne sammen og samarbeider om mat, tak over hodet og vei ut av ensomhet. Hvorfor legge vekt på det som skiller?
De fleste møter ikke kirken gjennom læredokumenter, men gjennom ansikter. Stadig markering av ulikheter kan høres ut som om renlærighet betyr mer for oss enn kjærlighet. Den som allerede tror at kirkene bare konkurrerer om innflytelse, får da mistanken bekreftet. Ekumenikken trenger derfor, sier man, mindre teologisk markering og mer felles liv. En katolikk som behandler den lutherske kirken som en åndelig fremmed makt, har misforstått både historien og nåden. Vi skal ikke benekte det gode Gud virker hos andre kristne, og vi skal ikke bruke lære som våpen i hver samtale. Verdig ekumenikk krever lyttende tålmodighet.
Dette er ikke et dumt argument. Det er det sterkeste motargumentet vi har.
Enhet blir ikke sannere av vagere lære
Likevel holder det ikke hele veien. Kjærlighet er ikke det samme som å slette identiteten. En luthersk venn trenger ikke at jeg later som om våre kirker lærer det samme om eukaristien. Hun trenger å vite at jeg tar hennes tro på alvor nok til å tale sant om min egen. Ellers blir relasjonen høflig og flat.
Katolsk lære er ikke en bunke særinteresser som kan legges til side for trivsel. Den uttrykker overbevisningen om at Kristus har betrodd kirken et synlig oppdrag, at apostlenes tro skal bevares, og at enhet ikke bare er en følelse, men fellesskap i tro, sakramenter og kirkelig liv. Derfor må vi forstå hvorfor full enhet ennå ikke finnes – ikke for å triumfere, men for å be ærlig.
I Stockholms katolske stift møtes mennesker fra flere kontinenter, språk og kirkelige erfaringer. Der finnes også lutherske naboer som hjelper når lokaler mangler eller når noen trenger støtte. Nettopp der blir fristelsen sterk til å tale så generelt om kristen enhet at ingen lenger hører hva katolikker faktisk tror. Mangfoldet gjør tydelig lære viktigere, ikke mindre viktig. Barn i slike menigheter trenger å høre hvorfor messen ikke bare er en samling, og hvorfor respekt for andre kristne ikke krever at man later som forskjellene er borte.
Slik ser ærlig ekumenikk ut
Vi bør be sammen der det er mulig og rett. Vi bør samarbeide når mennesker trenger mat, besøk eller håp. Og vi bør tale åpent om forskjellene uten triumfalisme. En katolikk skal kunne si: «Vi deler mye, men vi er ennå ikke én kirke.» Det er ikke et avvis. Det er en bønn om sannere enhet.
Prester og legfolk bør slutte å bruke ekumenikk som unnskyldning for teologisk vaghet. Prediken trenger ikke bli polemisk, men den får ikke bli innholdsløs. Katolske foreldre skal kunne forklare barna sine hva offeret i messen betyr, hvorfor presteembetet ikke er en valgfri organisasjonsform, og hvorfor kirkens lære spiller rolle. Den lutherske majoritetskirken bør på sin side ikke kreve katolsk vennlighet i bytte mot katolsk taushet. Den som virkelig vil ha enhet, bør ville vite hva den andre holder fast ved.
Vennskap som ikke tåler sannheten er bare samforstandens tynneste ferniss. Ekumenikken koster tid, ydmykhet og beredskap til å bli korrigert. Det er en pris vi skal betale. Men den får ikke koste oss læren.
Gå derfor til den lutherske naboen med åpne hender. Be sammen når kirkens orden tillater det. Tal tydelig om hva katolikker tror – om realpresens, om embetet, om den synlige enheten Kristus vil. Søk enheten i sannheten. Kjøp den ikke med selvutplåning. I Stockholm, som i enhver nordisk menighet som låner rom og deler buss til messen, er det den eneste veien som holder.