Åbo ble igjen endestasjon for den katolske pilegrimsferden til Sankt Henrik. For første gang på lenge gikk deltakerne hele strekningen inn til byen, etter en periode da tradisjonen hadde svekket seg.
Flere årsaker har preget nedgangen. Pandemi trekkes fram som den viktigste, men ferden viser nå tegn til å hente seg inn. At årets vandring kunne gjennomføres i full lengde, knyttes blant annet til Heikki Nissiläs organisering, ifølge den finske katolske publikasjonen Katolinen.fi.
Samme vei, mange ganger
Strekningen er gått utallige ganger. For flere er den ikke en engangshendelse, men noe som kommer tilbake over år og generasjoner. En deltaker anslår at han eller hun har vært med rundt tjue ganger, uten å huske det nøyaktige tallet.
Familiebånd hører også med. Pilegrimsferden beskrives som noe særskilt for en deltaker og dennes familie. Den faste rytmen gir form til en lokal kirkelig sed som både pandemi og lavere deltakelse har satt under press.
Liturgien under årets vandring ble ledet sammen med p. Anders Hamberg, som lenge har vært pilegrimsferdens prest. Erfaringen hans er en del av den kontinuiteten som fortsatt finnes, selv når ferden ikke alltid har kunnet gjennomføres som før.
Köyliönjärvi om vinteren
Den andre retningen går til Köyliönjärvi. Dit går pilegrimsferden til skytshelgenens dødssted. Der knyttes dagens vandring til minnet om stedet der Henrik ifølge tradisjonen ble drept.
Henrik regnes som den som brakte den katolske troen til Finland. Tertullians formulering om martyrers blod som den kristne tros sæd brukes for å beskrive hvordan martyrminnet kan leve videre i kirken. For det finske bispedømmet er pilegrimsferden derfor en av de viktigste tilbakevendende tradisjonene.
«For at denne troen skal kunne vokse i vårt land, er det viktig at vi ærer våre røtter,» heter det i kildematerialet. Æren for Henrik når et høydepunkt to ganger i året, ved vinter- og sommer-Heikki.
To fester om året
Hovedfesten for Henriks himmelske fødselsdag er sentral. Bispedømmet skiller seg likevel fra andre nordiske bispedømmer, der Henrik også feires, ved at det også holder en sommerfest til minne om overføringen av relikviene.
Sommerrytmen gir pilegrimsferden en egen plass i kirkeåret og holder minnet om relikviene sammen med den konkrete veien gjennom landskapet. Turen til Köyliönjärvi og vandringen mot Åbo er dermed to deler av samme tradisjon: den ene peker mot dødsstedet, den andre mot byen og kirkens historiske sentrum.
Etter flere år med avbrudd ble årets fulle strekning et tegn på at seden fortsatt kan bæres videre.
