Bussen fra Jönköping til Mariakyrkan er full på søndagsmorgener i februar, når ungdommene sover mot vinduet og det er mørkt allerede ved aftenbønnen. Men i bussen sitter ingen som noen gang er blitt spurt om han vil bli prest. Det er min klage: vi ber om kallinger hver eneste søndag, og så gjør vi ingenting som kunne født dem. Vi ber om arbeidskraft og høster ingen.

Vi har eksternalisert hele kjeden

Stockholms stift betjener et helt land med et tyvetall prester, hvorav mange er gamle og mange importerte fra Polen, India og Vietnam. Det er en gave vi skal være takknemlige for – og samtidig et tegn på at vi selv ikke føder noen. Ingen av de nordiske landene har et eget seminarium. Den unge svenske mannen som hører en kalling må forlate hjemlandet, språket og menigheten sin for å bli utdannet, ofte i Roma eller i en annen biskops stift, og håpe at han kommer tilbake. Vi har eksternalisert hele kjeden fra kalling til prest, og forundrer oss så over at kjeden er tynn.

Problemet er ikke først og fremst økonomisk eller organisatorisk. Det er kulturelt. Vi har lært oss at en kalling er noe privat, nesten pinlig, noe man ikke nevner ved middagsbordet. En mor som mistenker at sønnen hennes kan være kalt, vet ikke om hun skal glede seg eller sørge. En ungdomsleder som ser noe særegent hos en syttenåring, tør ikke si det, av frykt for å virke påtrengende. Så blir tausheten vår pastorale metode. Og taushet føder ikke prester.

Motargumentet: ikke tving frem kallinger

Her er den sterkeste innvendingen, slik de som bærer den ville formulere den: kallingen er Guds verk, ikke kirkens rekruttering. Den som presser unge menn mot seminaret – med vervekampanjer, med forventningsfulle blikk fra prekestolen, med tanken på at enhver begavet ungdom er et potensielt embete – risikerer å få prester som ble prester fordi noen andre ville det. Kirkens historie viser at tvang og sosialt press gir ulykkelige prester og skadede menigheter. Bedre få og frie enn mange og vervede.

Dessuten, sier man, har alle døpte en kalling: til hellighet i hverdagen, til ekteskap, til diakoni. Å himle opp embetet kan bli en måte å nedgradere alle de andre på.

Dette er ingen svak innvending. Den har rett i det vesentlige: intet menneske kan tilvirke en kalling, og ethvert forsøk er et overgrep mot den unges frihet. Jeg gir meg på det.

Men friheten forutsetter at noen taler

Jeg holder likevel standpunktet mitt, av en enkel grunn: frihet forutsetter at alternativet finnes i rommet. En ung mann kan ikke fritt overveie prestekallet hvis ingen noen gang har nevnt det som en mulig framtid for ham. Å tale om kalling er ikke å tvinge – det er å gi ham det eneste materialet han trenger for et fritt valg. Tausheten vi kaller respekt er ofte bare frykt, og frykten har kostet oss en generasjon.

Hva kreves da? Tre ting, og ingen av dem koster noe.

  • Familien. Foreldre skal ikke forme sine sønner, men de skal be for dem med åpne hender – og våge å si, én gang, at de ville stå bak en kalling. Mange prester forteller at én eneste slik setning fra mor eller far var avgjørende.
  • Bønnen. Ikke den allmenne bønnen for kallinger, som vi allerede har, men bønnen med navn. En menighet som ber for sine ungdommer ved navn, og som ber dem selv om å be om å få vite sin vei, forandrer luften de ånder i.
  • Den ærlige prekenen. Ingen ung mann kalles av en forskjønnet kirke. En preken som skjuler at embetet krever sølibat, ensomhet og trofasthet i en tid som håner alt tre, lokker ingen. Prekenen som taler sannhet om kostnaden – og om gleden – er den eneste som fortjener å bli hørt.

Og vi trenger en nordisk infrastruktur av vennskap, ikke av verving. Et nett der prester i Stockholm, Oslo og Helsingfors kjenner de unge mennene som overveier seminaret, og der ingen reiser alene. Vår egen menighet feirer messen på svensk, polsk og arabisk; den unge mannen som grubler der, sitter mellom tre språk og hører likevel ingen nevne hans framtidige embete. Kirken i det stille, som vi minnes i disse ukene, levde nettopp av slike nett: mennesker som bar hverandres kallinger når institusjonene var borte. Vi er ikke forfulgt, men vi er tynt sådd, og tynt sådd krever samme omsorg for hvert korn.

Hva jeg ber leseren gjøre

Til den som leser dette og har en sønn, en nevø, en ung mann i koret eller i ungdomsgruppen: be for ham ved navn denne uken, og si til ham, én gang, at hvis Gud kaller ham, ville du ikke stå i veien. Til prestene: nevn prestekallet i prekenen én gang i kirkeåret, uten skam og uten forskjønnelse. Til biskopen i Stockholm: bygg det nordiske nettet for dem som allerede hører noe – de finnes, jeg har sett dem i bussen.

Kallingen er Guds verk. Men at en ung mann i det hele tatt hører den, i februarmørket, med bussen ventende og prekenen på vei – det er vårt verk. La oss begynne å gjøre det.