Kirken i Norden er en innvandrerkirke – erkjenn det

Den katolske kirken i Norden er allerede en innvandrerkirke, og menighetene må begynne å planlegge ut fra det. En søndag morgen tar en familie bussen til messen etter å ha snakket norsk hjemme, polsk med mormor og engelsk på jobb. Ved kirkeinngangen møter den et eldre menighetsmedlem som har brukt samme salmebok i førti år, og en nyankommen som ennå lærer landets språk. Begge kommer av samme grunn: for å høre Guds ord, motta sakramentene og stå foran Kristus sammen med andre.

Det betyr ikke at norsk, svensk, dansk eller finsk skal skjøves ut. Det betyr at polsk, arabisk, engelsk og andre språk ikke lenger kan behandles som gjester i et egentlig nasjonalt hus.

Migrasjonen er ikke et sidetema

Polske, arabiske og engelske messer er ikke lenger et supplement til den «ekte» menigheten. De er en del av menighetens faktiske liv. Migrasjonen har ikke bare fylt kirkebenkene. Den har forandret hvem som bærer økonomien, synger, underviser barna, vasker kirken og tar ansvar for caritativt arbeid.

Dette er ikke først og fremst et problem kirken må løse, men en virkelighet hun må ta imot og forme. Kirken er katolsk fordi hun er universell, ikke fordi hun klarer å gjøre alle like. Ved pinse forsvant ikke språkene; evangeliet ble hørt av mennesker med ulike tunger. Det prinsippet er ikke romantikk. Det krever organisasjon, tålmodighet og tydelig tro.

I menigheter der mennesker har ulike morsmål deler man samme kirkeår, samme fastetid og samme påske. Den felles kalenderen er allerede et kirkelig språk. Men den holder ikke hvis menighetslivet i praksis blir parallelle nasjonale foreninger som tilfeldigvis bruker samme kirkebygg.

Det sterkeste argumentet for de nasjonale messene

Det beste argumentet mot et mer felles menighetsliv er ikke nasjonalisme. Det handler om tilgjengelighet og verdighet. Den som nylig har kommet til Norge, kan trenge å høre prekenen på sitt eget språk for å forstå evangeliet, skriftemålet og undervisningen. Barn kan miste kontakten med foreldrenes tro hvis kirken umiddelbart krever et språk familien ennå ikke behersker. En polsk eller arabisk messe kan være stedet der mennesker først tør be om hjelp, finner venner og begynner å bygge et nytt liv.

Argumentet treffer. Den som bare sier «alle skal snakke norsk», risikerer å forveksle integrering med tilpasning på den sterkestes vilkår. Kirken kan ikke be mennesker velge mellom troen og morsmålet. Et språk er ikke bare et praktisk verktøy. Det bærer minner, bønner, humor og familieband. Å forsvare nasjonale messer kan derfor være en måte å forsvare menneskers verdighet på, ikke å motsette seg fellesskap. Den som allerede har funnet sin plass i en portugisisk, filippinsk eller kroatisk gruppe, kommer ikke automatisk nærmere kirken hvis gruppen lukkes. I verste fall forsvinner personen helt fra messen.

Men parallelle kirker er ingen løsning

Likevel holder det ikke å forsvare de nasjonale messene. En menighet som bare består av adskilte språkgrupper, blir til slutt en administrativ adresse, ikke et fellesskap. Samme kirke kan da romme flere søndagsfeiringer uten at de feirende noen gang møtes. Barn vokser opp med å betrakte andre katolikker som fremmede. Konflikter om tider, lokaler og penger erstatter lett samarbeid.

Den riktige linjen er derfor verken en enspråklig kirke eller lukkede nasjonale enklaver. Nasjonale messer skal bestå der de trengs, men de må innflettes i et felles menighetsliv. Menigheten bør regelmessig feire messe og arrangere samlinger på landets språk der alle grupper er spesielt velkomne. Prekenen kan av og til oppsummeres på et annet språk. Menighetsrådene må speile dem som faktisk feirer der. Barn og unge trenger møteplasser der språkgrensene ikke blir murer. Kirkekaffen er ikke bare et hyggelig tillegg; den er en konkret del av integreringen. I en menighet som feirer på tre språk, kan et felles måltid etter messen gjøre mer for samhørigheten enn nok et policydokument.

Oversettelse må dessuten gå begge veier. Den som kommer fra Polen, Irak eller Eritrea, skal få hjelp til å forstå det norske samfunnet og den lokale menighetens liv. Den som har bodd her lenge, må samtidig forstå at kirkens fremtid ikke lenger kan måles etter hvor godt den gjenskaper en norsk majoritetskultur. En internasjonal menighet trenger ikke skamme seg for sitt mangfold. Den trenger først å skamme seg når språkgrensene blir en unnskyldning for likegyldighet.

Erkjennelsen må bli et vedtak

Stockholms katolske stift kan ikke bygge fremtiden på bildet av den homogene svenske menigheten, og det samme gjelder kirken i Norge, Danmark og Finland. Bildet er allerede for lite for virkeligheten. Prester, diakoner og legfolk må planlegge for en kirke der migrasjonen ikke er et kapittel ved siden av hovedhistorien, men en del av selve historien. Lokale menigheter bør kartlegge hvilke språk som faktisk brukes, opplære liturger og kateketer i interkulturelt arbeid og skape felles oppgaver der mennesker ikke reduseres til representanter for en nasjon.

Ingen skal behøve å velge mellom morsmålet og den felles kirken. Men ingen skal heller kunne bruke språket sitt som unnskyldning for å slippe å bli kjent med naboen som ber ved siden av. En kirke som prøver å være norsk først og katolsk siden, vil krympe både åndelig og sosialt. En kirke som tør være katolsk på ordentlig, kan snakke norsk uten å frykte polsk, arabisk eller engelsk.

De nasjonale messene skal derfor forsvares – men ikke som lukkede rom. De skal være dører inn i en felles menighet. Migrasjonen har ikke kommet til kirken. Den har allerede blitt kirkens hverdag.