Slottsplassen i Oslo fyltes av mennesker, blomster, flagg, kort og lys fredag 4. september, en uke etter kong Haralds død. En gruppe fra hele bredden av norsk kirkeliv gikk fra Universitetsplassen til plassen foran slottet. Der ble det holdt en kort minnestund med bønn og felles avsynging av Kongesangen.
Deretter stilte mange i kø for å defilere forbi kongens båre i Slottskapellet. Vandringen tok omkring tre og en halv time: en langsom, stillferdig tur på godt en kilometer opp slottsbakken og gjennom Slottsparken. Hver besøkende fikk noen sekunder alene foran båren til en siste hilsen og takk. For den katolske presten som skildrer dagen hos Katolsk.no, ble stunden også en bønn for den døde kongen. Biskop Bernt Eidsvig deltok og ledsaget ham.
Minner fra krig og frigjøring
Den 89 år gamle kongen hørte til de siste i sin generasjon med konkrete minner fra andre verdenskrig. Som treåring forlot han Norge med moren og to eldre søstre i de mørke aprildagene 1940, via Sverige til USA. Han husket også de jublende vårdagene i 1945, da familien igjen var samlet i et fritt Norge etter fem års okkupasjon. Slik bar han store deler av det moderne Norges historie i seg.
Kong Haakon VII og kong Olav V ble begge folkekonger, men på en mer opphøyd måte enn det egalitære Norge i dag legger opp til. Harald arvet en annen offentlighet. Redaktørstyrte medier hadde tidligere skjermet kongehuset mer; Olav V måtte ikke forholde seg til nyhetsfeed døgnet rundt eller endeløse kommentarfelt fra nesegrus beundring til rabiat fiendtlighet.
Helse, familie og «keep calm and carry on»
De siste årene var krevende: sviktende helse, svinnende krefter og utfordringer i den nærmeste familien. Han sto likevel stødig. Arbeidsmetoden ble i stigende grad preget av holdningen «keep calm and carry on». Enhver familie møter ulike prøvelser til ulike tider; det gjelder også den som nå har fått fjerde generasjon som konge på Norges trone.
Hele mennesket, ikke bare feilen
Forfatteren arbeidet 23 år som studentprest i Europa og sjømannsprest i London som prest i Den norske kirke, før han ble katolsk prest. I minnet om Harald vender han tilbake til hvordan kongen møtte mennesker. Menneskesynet beskrives som dypt forankret i evangelisk-luthersk tro, der forsoning, nåde og tilgivelse er grunnleggende. Kongen kunne se hele mennesket, ikke bare feilen. Det var denne egenskapen, mer enn en oppramsing av de siste årene, som fikk plass ved avskjeden i Slottskapellet.
