Da oblatpater Andrzej Madej kom til Turkmenistan, fantes det knapt katolske strukturer. Ingen store menigheter. Kirken måtte reises nesten fra grunnen av i et samfunn der muslimer utgjør det store flertallet.
Han forteller Vatican News at målet var å bygge relasjoner preget av respekt og fred. «Where Christ comes, love comes with him,» sier Madej. Etter nesten 30 år i landet beskriver han oppdraget som liv blant mennesker, ikke kamp mellom religioner.
Hverdagen ble misjonsstedet
Madej levde side om side med muslimske naboer. Han inviterte til te, snakket med dem og leste evangeliet sammen. Folk inviterte ham til bryllup og begravelser. Han delte gleder og sorger i familiene.
Disse møtene ble, ifølge ham, en av de viktigste sidene ved misjonen. Han unngikk religiøse disputer. Poenget var å være til stede og la evangeliet synes i hvordan man behandler den andre.
Muligheten til å møte mennesker fantes, selv uten etablerte strukturer. Steg for steg tok en katolsk gemenskap form.
Første dåp ved påsken 2000
De første dåpene ble feiret ved påsken år 2000. Madej husker at folk så kirken bli til foran øynene sine. Dåpene markerte ikke slutten. Gemenskapen måtte fortsatt bygges gjennom gjentatte møter, samtaler og tillit i et land uten store katolske rammer.
Misjonæren understreker at evangeliet skal synes mer i handling enn i ord: gjestfrihet, tålmodighet og omsorg.
Respekt åpner for ekte møte
Årene har overbevist Madej om at gjensidig respekt baner vei for ekte møte. Kristne kan leve blant muslimer, holde fast på egen identitet og samtidig forme relasjoner preget av fred.
For den lille katolske kirken i Turkmenistan har arbeidet gått uten raske resultater. Gemenskapen vokste gjennom små handlinger: en kopp te, en samtale, en invitasjon og nærvær på menneskers viktigste dager.
Madej, misjonær av Maria Immaculatas oblater (OMI), oppsummerer det slik: der Kristus kommer, kommer også kjærligheten. Det var denne linjen han fulgte da kirken tok form i et overveiende muslimsk samfunn.
