Nasjonalsosialismen, kommunismen og fascismen hører historien til, men fenomenet gjør det ikke. Det sa kardinal Pietro Parolin, statssekretær i Den hellige stol, da han 28. oktober holdt åpningsforedraget på en internasjonal akademisk konferanse ved Gregoriana-universitetet, melder Vatican News.
Ifølge Parolin springer fenomenet ut av fristelsen til å ville «være som Gud» og til å kontrollere hvordan mennesker lever og tenker.
Konferansen handler om Den hellige stol og 1900-tallets totalitære systemer. Den arrangeres av Gregoriana-universitetet og Den pavelige komité for historiske vitenskaper, og varer til 29. oktober.
Forhandlinger for å beskytte katolikker
Parolin gikk gjennom pontifikatene fra Pius XI til Johannes Paul II og beskrev Den hellige stols holdning til de totalitære systemene. Ifølge ham løftet regimene samfunnsklassen, rasen eller staten opp på Guds plass og skapte politiske religioner der mennesket gikk tapt i kollektivet.
For å beskytte katolikker under disse regimene valgte Pius XI først forhandlingens vei, med Sovjetunionen, det fascistiske Italia og Nazityskland. I mars 1937 utstedte han tre encyklikaer som fordømte nasjonalsosialismen, kommunismen og det antikatolske, liberal-sosialistiske regimet i Mexico.
Parolin framhevet også at Pius XII etter krigen, til tross for sin bestemte antikommunisme, søkte en avtale med «folkedemokratiene» i Tsjekkoslovakia, Ungarn og Polen for å lindre lidelsene til forfulgte katolikker. Ifølge kardinalen var det de kommunistiske regimene som brøt dialogen.
Østpolitikkens mål var religiøst
Under Johannes XXIII og Paul VI ble dialogen med Øst-Europa en ny linje i Den hellige stols diplomati. Målet var ifølge Parolin først og fremst å gi Den katolske kirke mer rom til å leve og virke i denne delen av Europa, i bevissthet om at de kommunistiske regimene ville bestå lenge.
Kardinal Agostino Casaroli var den fremste arkitekten bak denne østpolitikken. Parolin sa at den «vesentlig» bidro til internasjonal avspenning, og at valget, til tross for begrensede resultater, var riktig etter historikernes enstemmige vurdering.
Johannes Paul II og et uoppfylt håp
Johannes Paul II avbrøt ikke forhandlingene med Øst-Europa, framhevet Parolin. Overbevist om de kommunistiske regimenes svakhet satset han samtidig på å mobilisere kristnes samvittighet og styrke de europeiske folkenes historiske og kulturelle identitet. Ifølge Parolin gjaldt målet ikke bare kommunismens fall, men en rekristianisering av Europas folk. Det håpet, konstaterte han, forble uoppfylt.
