Kommuniteten i Bose mistet grunnleggeren 1. september. Enzo Bianchi døde 83 år gammel etter sykdom. Kardinal Gianfranco Ravasi, emeritert president i det pavelige kulturrådet under Den hellige stol, valgte få timer senere å tegne et personlig bilde av vennen.
De to var jevnaldrende – Bianchi født 1943, Ravasi 1942 – og hadde kjent hverandre i rundt førti år. En gang lovet de at den som overlevde ikke skulle skrive minneord om den andre. Ravasi brøt avtalen likevel. Vatican News formidlet samtalen.
Menneske uten én kategori
Ravasi plasserer ikke Bianchi i én akademisk eller kirkelig bås. Han beskriver en sterk personlighet med eklektisk sans, typisk for geniale sinn. Bianchi beveget seg mellom politikk, kirke, kultur og kunst. Ingenting menneskelig var ham fremmed. Han var aldri ensidig.
Han var så mye. Jeg minnes ham bare som et menneske, et svært menneskelig slikt
Tyngdepunktet lå i Skriften. Bianchi ville gjøre Guds ord til daglig næring, brød brutt for folket, ikke tekst for spesialister. Han fikk både troende og ikke-troende til å se at sannhet ikke skilles fra det gode og det skjønne. Troskap mot Ordet bandt mangfoldet sammen.
Kjøkkenet og eukaristien
Maten hørte med. Bianchi sa ofte at han heller ville huskes som stor kokk enn som forfatter. Ravasi spiste flere ganger hos ham i Bose under fasten, da kardinalen dro dit for å meditere. Gastronomen Carlin Petrini, kjent i italiensk matkultur, skal ha omtalt Bianchi som bedre kokk enn seg selv.
Bianchi skrev en liten bok for yngre lesere, «En rabbiner som elsket festmåltider». Der skildres Kristus som den som satte seg til bords også med dem som sto langt unna. Ravasi ser måltidet, fellesskapet og eukaristien som samme linje i evangeliet. Matlagingen var teologi i praksis.
Brorskap i Biella-provinsen
Bose ligger i en grønn bygd i Biella. Naturen rundt – jorder og trær – speilet Bianchis syn på skapelsen. Kommuniteten ble møtested over kirkelige grenser. Ravasi peker på kontakten med den ortodokse østkirken og med protestanter. Erkebiskopen av Canterbury oppholdt seg en periode i Bose for meditasjon.
Brorskap var den røde tråden, også tittelen på et av Bianchis siste verk. Det viste seg i konkret gjestfrihet mer enn i slagord. Senere år bar også avstand til den opprinnelige gemenskapen. Ravasi kaller det et kjent skjebnetrekk for grunnleggere: å ende et stykke fra det man selv bygde, og måtte finne ny vei.
To bibelvers samler portrettet for Ravasi. Salme 119, vers 105: «Ditt ord er en lykt for min fot, et lys på min sti.» Og Jesajas bønn om at himmelen rives itu og Gud stiger ned. Når Kristus er kommet, blir Ordet lykt på livets vei. Det visste Bianchi, sier kardinalen.
