I landsbyen Pavsjyno nær Mukatsjevo i Transkarpatia tar søster Liji Payyapilly imot folk til samtaler og forbønn. Køene ble for lange. Hun reiser nå rundt i Ukraina og utenlands når menigheter kaller.

På kvelden før landets uavhengighetsdag snakket hun med Vatican News om et liv preget av missiler og droner. Ukrainere lever i en svært farlig tid, sier hun. Hver morgen takker de for at de våknet. Hver kveld takker de for at de fortsatt lever.

«Vi legger oss redde hver dag, for vi vet ikke når missiler eller droner kommer.» Når hun sier «vi», tross aksenten, er det det ukrainske folket hun mener. Hun kom fra India for snart 25 år siden for å tjene i Kongregasjonen av Josefssøstrene av Saint-Marc.

Syv hundre på én dag før pandemien

Gaven til bønn har gjort henne kjent blant katolikker og andre troende over hele landet. Klosteret klarte ikke å ta imot alle som søkte åndelig råd. Før pandemien kom opptil 700 mennesker på én dag.

«Ikke alle kan komme hit,» forklarer hun, «så jeg bestemte meg for å dra dit folkene er.» Hun leder retrettdager i menigheter i Ukraina og utenlands. Hovedbasen forblir Pavsjyno, men arbeidet strekker seg langt utenfor murene.

Adorasjon og reiser mot øst og sør

Kongregasjonens karisma er eukaristisk adorasjon og evangelisering. Hun knytter tjenesten til eget vitnesbyrd: Herren har rørt hennes liv, og for henne er han levende. Eukaristien er Gud til stede blant oss, sier hun, og hun forsøker å formidle det.

When I spend time in adoration, I express my love for the Eucharist and I want others to be able to love it and welcome it as well.

I det siste har hun besøkt byer og tettsteder ved fronten i øst og sør. Scener hun trodde hørte til annen verdenskrig, møter hun nå i det 21. århundre. Bønnen gir styrke, fastholder hun, både i forsvaret av hjemlandet og i spørsmålet om hva ekte uavhengighet betyr under krig.

Rett til trygghet uten frykt

Hun understreker at ukrainere har rett til å leve trygt, uten frykt, slik ethvert land har. Identifikasjonen med folket sitter i språket hun bruker. Oppdraget startet i klosteret. Krigen har flyttet det ut på veiene, til menigheter som ber henne komme.

Søster Liji (Lidia) Payyapilly blir værende. Morgen- og kveldstakken fortsetter. Folkene som ikke når fram til Transkarpatia, møter hun der de bor.