Spania holder valg 29. november. Det kunngjorde statsminister Pedro Sánchez tidligere denne uken. Valget blir startskuddet for en periode der store deler av EU går til valg.

En regjering uten flertall

Sánchez' parti, Spanske sosialistiske arbeiderparti (PSOE), har ledet en koalisjon siden 2023. Støtten er svak. Regjeringen er avhengig av stemmer fra det høyreorienterte, katalanske uavhengighetspartiet Junts.

Det har gjort det vanskelig å få gjennom meningsfull politikk. Dette ble tydelig etter en skandale som kastet et uflatterende lys over boligkrisen i landet.

Maricarmen Abascal-saken

Maricarmen Abascal var 87 år. Hun ble kastet ut av hjemmet sitt på en båre, etter at et investeringsselskap hadde kjøpt kvarteret hun bodde i og hevet husleien til et nivå hun ikke kunne betale.

Oppstyret ble så stort at det til slutt ble inngått en avtale mellom Abascal og selskapet. Tirsdag kveld denne uken døde hun.

I kjølvannet av saken forsøkte Sánchez å få gjennom ny boliglovgivning. Forslaget ble stoppet av det konservative Partido Popular (PP), høyrepartiet Vox og Junts. Derav valget.

Fire store EU-land på valg

Spania er ikke alene. Sammen med Spania står fire av EUs største medlemsland foran valg. Frankrike holder president- og parlamentsvalg i april 2027. Polen forventes å stemme i oktober 2027, og Italia holder valg neste år.

I tillegg kommer parlamentsvalg i Estland, Finland, Hellas og Slovakia. Med den nye insurgente høyre på frammarsj i Spania, Frankrike og Italia kan regjeringspartiene i EU se ganske annerledes ut ved inngangen til 2028.

Biskopene i skuddlinjen

Biskopene har ofte kommet i konflikt med disse gruppene, først og fremst i innvandringsspørsmål. Får høyresiden mer makt over kontinentet, er det ikke urimelig å vente betydelige konsekvenser for kirkens hierarki.

Konflikten mellom Vox og Spanias biskoper har vært gjentatte ganger dokumentert av det amerikanske katolske tidsskriftet Crux, som er kilden til opplysningene i artikkelen. Vox, et parti med mange katolske velgere, har hatt offentlige – av og til personlige – tvister med biskopene når de har kritisert partiets antiinnvandringslinje.

Biskopene har også vært i konflikt med Sánchez' regjering. I fjor desember krevde erkebiskopen av Valladolid, Luis Argüello, leder av landets bispekonferanse, «en tillitsavstemning, et mistillitsvotum eller at folket får komme til orde» på grunn av blokeringen i parlamentet. Det ble fulgt av en rekke offentlige uttalelser om at Spanias biskoper ikke lenger bestemmer. Mindre enn et år senere ble det utlyst valg.

Mer enn boligspørsmålet

Jesuittpresten og professoren i moralteologi Julio Luis Martínez Martínez, ved Universidad Pontificia Comillas i Madrid, peker på flere saker enn boligspørsmålet. Korrupsjonsskandalene rundt Sánchez og hans nærmeste, «invasjonen av Ceuta», amnestibeslutningen for dem som sto bak den katalanske folkeavstemningen, innvandringen, krigstrusselen i Europa og «de grunnleggende statsinstitusjonenes forverrede tilstand» er sentrale valgspørsmål, har han sagt til Crux.

«Noen av disse spørsmålene er så viktige at jeg ikke tror de kan holdes utenfor valgkampen, selv om partiene skulle ønske det», sa han.

I et polarisert Spania bør katolikker stemme «ut fra kirkens sosiallæres prinsipper: det felles gode, varenes universelle bestemmelse, subsidiaritet, solidaritet og sosial rettferdighet», mener Martínez. Særlig viktig er det å spørre seg om politikken styres mot det felles gode snarere enn mot polarisering og forakt for sannheten i det offentlige liv, sa han.

De fleste meningsmålingene – men ikke alle – peker på at PP blir største parti, men trenger å regjere med Vox for flertall. Om Vox skulle overta makten, sa Martínez at partiet «fører en hard linje i innvandringsspørsmålet og ikke har noen betenkeligheter med å male innvandrere som kriminelle for å vinne stemmer», noe som «direkte strider mot kirkens moralske posisjon». Han håpet et mer moderat PP kunne forhindre Vox' mer ekstreme tendenser.

«For meg er det store spørsmålstegnet hvordan Vox ville opptre i regjeringsstilling. Å føre valgkampanje er én ting, å styre en annen», sa han. Martínez mente også at PP-lederen er en moderat som er blitt presset i mer ekstrem retning av Vox' fremgang, mens Sánchez' regering «har ført en populistisk politikk der fraværet av sannhet, sosial polarisering og korrupsjon har spredt seg».

Frankrike: Le Pen størst før valget i 2027

I Frankrike holdes president- og parlamentsvalg i april 2027. Marine Le Pen, kandidat for Rassemblement National, ligger best an i meningsmålingene blant presidentkandidatene. Emmanuel Macron, president siden 2017, har ikke utelukket en tredje periode, men franske regler gjør at han ikke kan stille igjen før ved valget i 2032. Skulle Le Pen, som forventet, nå andre valgrunde, blir motstanderen derfor avgjørende.

Et valgresultat for Le Pen kan bli forstyrrende ikke bare for EU, der hun er euroskeptisk, men også for kirken i et velkjent spørsmål: innvandring. Etter at pave Frans uttrykte bekymring for den høyreekstreme utviklingen i Europa, svarte Le Pen i 2021: «Jeg er overbevist om at mange troende ville gledes om paven fokuserte på det som skjer i kirkene og ikke ved valgurnene.»

Vinner Le Pen i 2027, vil hun utlyse en folkeavstemning om grunnlovsendringer: strengere innvandringslover, en svekkelse av statsborgerskap ved fødsel til fordel for statsborgerskap via franske foreldre, samt en «nasjonal prioritet» som ville gi franske statsborgere forrang foran utlendinger innenfor for eksempel arbeid og bolig.

Samtidig finnes det en grense for hvor pålitelige meningsmålingene er. I 2022 nådde Le Pen andre valgrunde, men tapte for Macron.

Polen: kirken i en svakere posisjon

Polske valg forventes i oktober neste år. Donald Tusk er statsminister og leder en proeuropeisk, mer sentrumsorientert koalisjon. Ifølge Aleks Szczerbiak, professor i politikk ved University of Sussex, handler neste valg for kirkens del om hvorvidt det velges en regjering som fortsetter den nåværende koalisjonens retorisk «antiklerikale og sekulære» linje, selv om den ikke prioriteres i praksis, eller om det blir en tilbakevending til en regjering liknende Lov og rettferdighet, som var «mye mer velvillig innstilt til kirkens agenda».

Også i det siste tilfellet blir det ikke lett for den polske kirken, sa Szczerbiak til Crux, fordi høyrepolitikere sannsynligvis ser kirken «mer som en tigger» – de kunne si at kirken trenger dem minst like mye som de trenger kirken, siden det er de som kan forsvare kirkens interesser og politiske agenda.

Polen sekulariseres som resten av Europa, om enn saktere, men kirken er fortsatt en viktig aktør i sivilsamfunnet – bevisst på at den står svakere enn før. Innvandring er derimot mindre sannsynlig et splittende høyre–venstre-spørsmål. Szczerbiak nevnte at Lov og rettferdighet vant i 2015 blant annet takket være en hard innvandringslinje, og at de tapende partiene sverget på aldri igjen å miste stemmer på det spørsmålet. «Faktisk har Donald Tusk og borgerkoalisjonen noen ganger forsøkt å flankere Lov og rettferdighet ved å si at de er hardere mot innvandring enn Lov og rettferdighet», sa han. «Det er vanskelig, for hvis personer innenfor kirken kritiserer migrasjonspolitikken ut fra katolsk sosiallære, havner det i et slags vakuum, fordi de to viktigste politiske kreftene er enige i spørsmålet.»

Det polske samfunnet er polarisert i to leire, med roten i «helt forskjellige oppfatninger av den polske statens natur som oppsto etter kommunismens fall»: Tusk-fløyen og regjeringspartiene ser demokratiet etter 1989 som et konsolidert liberalt demokrati med legitime institusjoner, mens høyren fullstendig forkaster overgangen som en elitetale mellom det avgående regimet og opposisjonens liberale venstre. Neste valg handler derfor om hvor godt de to sidene lykkes i å mobilisere sine tilhengere.

Italia: Meloni, Vannacci og kirken

Italia holder valg neste år, men ennå er ingen dato fastsatt. Som i Frankrike og Spania venter en hard utfordring fra høyren, selv om meningsmålinger peker på at en venstresidekoalisjon kan dannes. Statsminister Giorgia Melonis høyrekoalisjon har styrt Italia siden 2022 – landets lengst sittende regjering siden andre verdenskrig. Meloni har nylig vedtatt et mer proporsjonalt valgsystem som hun sier skal gi større stabilitet, mens opposisjonen anklager henne for å banke banen i sin favn: en koalisjon som får 42 prosent av stemmene skal blant annet få ekstra mandater.

Ifølge en fersk undersøkelse fra Ipsos Doxa kan de sentrum-venstre-partiene danne regjering hvis de klarer interne splittelser og overtaler to mer radikale partier til å delta. Derfor kan Meloni vende seg til generalen Roberto Vannacci og hans nye parti Futura Nazionale. Hittil har hun utelukket samarbeid med Vannacci, men med et parti som måler bedre enn to av hennes koalisjonspartnere – antiinnvandringspartiet Lega og sentrum-høyre Forza Italia – kan den overbevisningen settes på prøve.

Lega-lederen og visestatsministeren Matteo Salvini har hatt flere sammenstøt med pave Frans om innvandring. I 2019 lot Frans seg fotografere med en skiltplakat med teksten «Åpne havnene». «Han tar seg av sjeler, jeg tar meg av de fem millioner fattige italienerne. Jeg åpner havnene bare for dem med tillatelse», svarte Salvini. Samme år oppsto også hendelsen med migrantbåten Gregoretti: Salvini hindret landsetting av de 132 migrantene, som lå til havs i fem dager, før han kunngjorde at fem europeiske land og deler av den italienske katolske kirken hadde gått med på å ta imot dem.

Ettersom Vannacci allment regnes som lenger til høyre enn Meloni og Salvini, er det ikke vanskelig å forestille seg konflikt med kirken om innvandringen hvis han fikk makt. De italienske biskopene har allerede offentlig kritisert ham for hans uttalelse i 2024 om at barn med funksjonsnedsettelse burde skilles ut i klasserommene. Biskopen av Cassano all'Jonio, Francesco Savino, visepresident i den italienske bispekonferansen CEI, sa til italienske medier at «et kulturelt syn på livet står på spill» og at «disse uttalelsene tar oss tilbake til historiens mørkeste perioder», med forsikringen om at «inkludering er et tegn på sivilisasjon».

Europa og kirken foran et viktig år

Å gjøre politiske forutsigelser er et farlig spill, og valgresultater utfordrer ofte meningsmålingene. Men den insurgente høyren ser i hvert fall ikke ut til å forsvinne med det første. Hvor stor innflytelse den får i de kommende årene, er tydeligst ved utgangen av 2027. Pave Leo XIV, med sine besøk i Spania og Frankrike, har vist at han er opptatt av Europa, samtidig som Frans' vektlegging av kirkens nye virkeområder er videreført. Fortsetter de nye partiene å vinne innflytelse over kontinentet, er det ikke overraskende med flere overskrifter om biskoper i konflikt med den nye harde høyrens politikere.