Fra Beirut til Ain Ebel, Rmeich og Debl tok turen før krigen rundt to timer. Nå varer den tolv timer eller mer. De tre kristne byene ved grensen mot Israel kalles lokalt «motstandskraftens delta» og er de siste bebodde kristne samfunnene i grensestrøket.
Vanlige veier er skadet eller stengt. Innbyggerne må derfor reise i organiserte konvoier gjennom militære sjekkpunkter og israelsk okkupert territorium. Noen kaller strekningen «veien til Golgata». Catholic World Report beskriver hvordan konvoiene går nesten daglig, ofte med Caritas og FNs midlertidige styrke i Libanon, UNIFIL, og med humanitær hjelp om bord. Omkring 30 biler og lastebiler er vanlig.
Start klokken fem, ankomst etter seks
Dagen begynner rundt klokken fem om morgenen. Konvoien kan nå byene først etter klokken seks om kvelden. Et av de første stoppene er et sjekkpunkt bemannet av den libanesiske hæren. Der må passasjerene bli sittende i bilene i timevis. De får ikke gå ut, heller ikke i sommerheten.
Deretter går ferden inn på veier gjennom israelsk okkupert område. Israelske flagg står langs ruten. Soldater synes inne i bygninger som er tatt over, mens israelske militærkjøretøy passerer tett på konvoien. Mange beskriver det som ydmykende: de er i eget land, men må vente på tillatelse fra en fremmed makt for å nå hjemmene sine.
Sometimes we wait an entire week to receive approval and be able to return to our village.
Naqoura og ny venting
Ved Naqoura ser innbyggerne Middelhavet, som de ikke lenger får gå ned til. Så følger ny venting. Spørsmålet er om konvoien får fortsette, eller om den må snu til Beirut etter en hel dag på veien.
Siden kampene mellom Israel og Hizbollah eskalerte til fullskala krig i 2024, har innbyggerne levd med dødsfall, ødelagte hus og økende isolasjon fra resten av landet. Lyden av flyangrep og sporene etter dem i åsene rundt holder frykten oppe underveis.
Også hjemkomsten er blitt en del av krigen for familiene i Ain Ebel, Rmeich og Debl.
