I generalaudiensen 26. august tok undervisningen om Sacrosanctum Concilium steget inn i et av kirkens mest betente felt: hvordan messen ble reformert etter Det andre Vatikankonsilet, og hva som gikk galt i gjennomføringen. Paven har siden mai gått gjennom konsildokumentene i sin første kateketiske serie. Han har ikke brukt ordet «liturgikriger», men spenningene ligger under det han sier.

Ifølge Crux er målet ellers å dempe temperaturen i kirken. Likevel velger han å snakke om liturgin nå. Han går forsiktig fram, og det tyder på at han vet at klarhet her også skaper motstand.

Reformen før og etter 1970

Behovet for liturgisk reform ble ifølge ham understreket av flere paver allerede før konsilet. Reformen er dermed ikke et brudd som begynte i 1960-årene, men en del av en lengre utvikling. Han sa at den liturgiske reformen som Det andre Vatikankonsilet fremmet, er solid forankret i kirkens levende tradisjon. Liturgin er levende, og den har gjennom århundrene vært gjenstand for utvikling og endring.

Samtidig erkjente han spenningene som fulgte da messen etter Paul VI ble tatt i bruk i 1970. En riktig forståelse av den nye ordningen gjør det mulig å avvise misbruk som skjedde i deler av kirken i den postkonsiliære tiden. Slike misbruk skjer fortsatt av og til, når reformens prinsipper trekkes til ytterligheter eller misforstås. Den rammen er viktig: reformen forsvares, gjennomføringen kritiseres der den sviktet.

Problemer som fantes før konsilet

Omveltningen etter konsilet blir ofte forklart som om den hadde én årsak. Det stemmer dårlig. Konsilet synliggjorde problemer; det skapte dem ikke. Mange prester, ordensfolk og legfolk så allerede da at endring var nødvendig. Andre reagerte mot retningen og søkte faste former i eldre praksis.

Få år etter konsilet endret mange geistlige og religiøse sin teologiske holdning. En del forlot kallene. Blant dem som ble, var det både dem som ville drive reformene lenger, og dem som først og fremst husket misforholdene før konsilet. Debatten om kirkens vei ble ofte stående mellom en mer liberal katolisisme og en mer «evangelisk» gudstjenesteform, ofte med blikk mot konservative protestantiske kirkesamfunn. Noen gikk over til slike samfunn. Andre ble mer liberale i praksisen eller sluttet å praktisere.

Gjennom konflikten, ikke utenom

Leo XIV navngir ikke leirene. Han binder reformen til tradisjonen og medgir overdrivelser i praksis. Ingen side får hele fortellingen. Problemene før konsilet forsvinner ikke ved en ren retur til eldre former. Misbrukene etterpå forsvinner heller ikke ved et forsvar uten forbehold.

Den gamle regelen om at veien ut av og til går rett gjennom, beskriver linjen. Han legger ikke liturgin til side for å dempe debatten. Han behandler den som historie: behovet for reform og følgene av den i samme bilde. For Den hellige stol er det en måte å snakke om messen på uten å mate den gamle polariseringen.