Vatikanstaten hørte søndag 30. august Matteusevangeliet 16,21–27 før angelusbønnen. Jesus gjør det klart for disiplene at han må dra til Jerusalem, lide mye under de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli slått i hjel og reises opp den tredje dagen.
Disiplene hadde allerede undret seg over gester og ord. Det som nå sies, går likevel langt utover det de hadde sett for seg. Forventningen var en triumferende Messias som kunne hjelpe dem å beseire fiender, slik Salme 108,14 taler om seier gjennom Gud.
Bekjennelse og protest i samme åndedrag
Like før hadde Peter erkjent Jesus som Den salvede, den levende Guds Sønn. Nå tar han ham til side og irettesetter ham. Reaksjonen står i skarp kontrast til trosbekjennelsen.
«Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»
Iveren er besjelet av oppriktig kjærlighet, men den blander inn egne bilder av hvordan verden skal frelses. Det blir som å si: Ja, du er Messias, men ikke på denne måten.
Den hellige stol lot Vatican News gjengi det som ble sagt etter evangelielesningen. Poenget var ikke bare en episode i teksten. Det viser hvordan troen prøves når Guds vei ligger langt fra menneskets plan.
Dialogen skal ikke avbrytes
Heller ikke for oss er det alltid lett å forstå og akseptere Guds veier, spesielt når de ligger svært langt fra våre. Peter lærer likevel å ikke avbryte samtalen med Herren. Ydmykhet og lydhørhet kreves når ting ikke går som forventet og ønsket.
Å følge etter Jesus betyr ikke først å forstå hvert steg. Det betyr å bli stående i dialogen mens bildet av makt, framgang og redning korrigeres. Evangeliet binder Messias til lidelsen, men også til oppstandelsen på den tredje dagen.
Refleksjonen kretset om Peter. Spørsmålet gikk videre: hva skjer med troen når svaret ikke ligner det mennesket hadde ventet seg?
